Summertime sadness

Hvordan har du det i hetebølgen? Når varmen er så presserende som nå, går alt mye saktere for meg. Tankene går saktere. Jeg bruker lenger tid på å ta avgjørelser. Grillmat eller spaghetti til middag? Aner ikke, gi meg tid. Hva skal vi gjøre i morra? Aner ikke, gi meg tid. Orker jeg å være i akkurat det jeg er i nå? Aner ikke, gi meg tid. Det er som om jeg har bomull i hjernen, og det sakker ned tempoet i alt jeg gjør.

Ferie skal liksom være et konsept der vi har tid til andre ting enn å jobbe, og i så måte gi oss følelsen av å ha mer tid. Men ferie kan også være å være sammen med andre alle timer i døgnet; unger, partner, familie. Noen lader når de har folk rundt seg, men hvis du er sånn som meg, som lader av å være alene, så kan ferie være litt overveldende. Særlig når jeg glemmer å si ifra om at jeg faktisk trenger alenetid. Tid til å høre mine egne tanker.

Og sånn gikk det til at mann og barn dro på en firedagers ferie uten meg. En ferie jeg i utgangspunktet skulle være med på, men nå sto vi der uten noen til å passe kattene, og jeg hadde et intenst behov for å være alene. Hadde jeg dårlig samvittighet før de dro? Ja. Følte jeg at jeg burde bli med? Absolutt. Var jeg i tvil og vurderte å sette himmel og jord i bevegelse for å finne en kattepasser på kort tid? Selvsagt. Og fire dager høres kanskje ikke så lenge ut, men jeg har faktisk aldri vært alene hjemme i fire dager, siden jeg ble mamma i 2020 - bare for å ikke gjøre noe som helst. Eller jo. Gjøre mye viktig for meg, men ikke noe noen forventer av meg.

Nå har jeg gått rundt hjemme i to dager alene og snakket høyt til meg selv (som jeg elsker), lest, sovet lenge, hvilt på dagen, skrevet, lest litt mer, meditert under åpen himmel, studert ting jeg er interessert i, begynt på en sang, kost litt på kattene, tatt en kaffe i byen og kjent at idéene begynner å komme, jeg legger merke til at kreativiteten er der, jeg begynner å se lysere på ting jeg så mørkt på for bare noen dager siden, og jeg sa høyt til meg selv i stad: akkurat nå er jeg altså så forbanna lykkelig!

Det er bare å innse det: En stor del av meg er en eremitt, jeg stortrives i mitt eget selskap over lang tid, og særlig når jeg bare kan følge det intuisjonen min vil. Jeg er tross alt energitypen projektor i Human Design, om du kjenner til det systemet. Om ikke, så skal jeg snakke mer om det seinere, når jeg er klar.

Joda, så blir det fint å se igjen familien min om litt, men jeg skal søren meg huske på at å være alene er noe jeg trenger, og noe jeg må oppsøke oftere.

Jeg har bodd alene i flere år før, men det var i en annen tid av livet. Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap, men i tjue- og tredveåra var jeg drevet av en rastløshet og indre uro som stort sett resulterte i å drikke øl på bar og se soloppgangene i Oslo fra en eller annen nachspiel-balkong. Jeg tror ikke det er mange som har sett flere soloppganger enn meg eller vært på nachspiel i hver eneste bydel og gate i denne byen. Kanskje ikke hver eneste da, men la meg si det sånn at jeg kjenner Oslo godt.

Nå har den uroen, i form av et evig jag etter et kick, en opplevelse, etter å føle meg levende, gått over i noe annet. Den er ikke fremtredende på samme måte, og uroen har transformert seg til et behov for å søke innover for å føle meg levende, isteden for å lete etter det i barer og mennesker på natta. Heldigvis, selv om jeg ikke ville vært de årene foruten. Alt strev, all sorg og alle feilskjær lærer jeg noe av. Det er jo disse historiene jeg skriver låter om. Alle historiene i livet mitt kan bli til noe annet, til en sang, til en tekst, til et speil for den som er mottakelig. Det føles ganske rått. Det gir mening for meg.

Men, jeg innser at jeg stilte deg et spørsmål, for så å umiddelbart begynne å snakke om meg selv. Sorry, det er en ting jeg jobber med. Det er så lett å være hyperfokusert på seg selv når vi snakker med andre, for å ha noe å bidra med, for å holde samtalen i gang, det kan være så mangt. Så tilbake til utgangspunktet: hvordan går det med deg denne sommeren?

Jeg vil gjerne høre det du har på hjertet. Jeg mener det. Du skjønner, det gir meg energi og retning og mening. Som det speilet, vet du. I årevis har instagramfølgerne mine fortalt om sine egne liv i min DM fordi jeg har skrevet noe som fikk en streng inni dem til å vibrere. Og jeg har svart. Absolutt alle. Mange av dem har jeg snakket med av og på i årevis, selv om jeg aldri har møtt dem. Å høre andres tanker, historier og erfaringer, og få komme med tilbakemelding og mine tanker er dypt meningsfullt for meg. Det er en av grunnene til at jeg var lærer i så mange år. Da jeg inviterte til gratis mentoring i sosiale medier i høst, meldte over 50 sin interesse. Mange skrev lange e-poster og meldinger om hvor de sto i livet nå. Også er jo ikke jeg psykolog eller kan behandle noen, men det er ikke det jeg skal heller. Jeg er en som lytter. En som ser. Og en som kan komme med innspill. Ofte er det bare det vi trenger. Flaks at jeg elsker akkurat det. Det er jo derfor jeg startet samtaleserien min, Det du trenger å høre. For å koble meg på andre og høre hva de har erfart og lært, og for å dele det jeg har erfart og lært.

Er sommeren din dekket av et slør av tristhet? Står du midt i noe du ikke ser enden på?

Er du nyforelska og det bruser i blodet?

Står du midt i et dilemma eller vil du bare fortelle noe du så i går eller tenkte på da du leste en bok eller hørte en podcast?

Jeg vil gjerne høre på deg.

Send inn tankene dine i meldinga på forsida av sida her da. Så svarer jeg i en ny bloggpost.

Fram til da - hør historien om da jeg prøvde å glemme han jeg lengta etter, i baren på Revolver her eller i videoen under, og ta vare på den store deg, og den lille deg. <3

Din venn,

Monica