SPEILET: “Hei Monica! Har fulgt deg lenge, men aldri turt å skrive til deg.. denne sommeren har vært og er vanskelig.”

Melankoli av Edvard Munch. (1894)

“Hei Monica! Har fulgt deg lenge, men aldri turt å skrive til deg.. denne sommeren har vært og er vanskelig. Har mistet kontakten med søsteren min, som og fungerte som en bestevenn. Har veldig få venner, og ingen av de som tar initiativ til å møtes eller ringer. Savner at noen har lyst til å være med meg, ikke at jeg alltid må strekke ut en hånd da det faktisk ikke føles så greit bestandig. Det kan oppleves som at det kun er jeg som ønsker å møtes. Er inne i 2 ferieuke, og vært mye alene. Ingen god følelse. Jeg har allikevel tatt et stort skritt og skal på fjelltur alene, dog bo på hotell, men skummelt nok for meg! Har du noen tanker eller ideer til hvordan skaffe seg nye venner? Er forresten 46 år…!

Nina”

Kjære Nina.

Takk for at du deler og for at du nå turte å skrive til meg, det er jeg takknemlig for. Du beskriver noe jeg kan kjenne meg veldig godt igjen i: ensomhet og savn. Vi mennesker trenger en flokk for å kjenne på mening og tilfredshet. Som barn ville vi dødd uten flokken, og dette sitter dypt printet i oss hele livet - også i oss som trives godt i eget selskap. Sånn sett kan vi kanskje si at følelsen av ensomhet gir gjenklang til en følelse av dødsangst. Hvem er vi hvis ingen trenger oss? Hvilken verdi har vi som menneske da?

Jeg skrev en tekst her i går om å trenge ferie fra ferien. I ferier er det mer rom for å kjenne etter på hvordan det står til i relasjonene våre. Enten om man er oppå hverandre samtlige timer i døgnet, eller som du beskriver, at du er mye alene. Når hverdagen, med alle de små rutinene vi har laget oss, samspillet med folka på jobben og oppgavene du løser der, ikke er som den pleier. Når samfunnet stopper litt opp - da blir det tydeligere hva vi har - eller ikke har. Hva vi lengter etter. Overalt i sosiale medier og i nettavisene ser vi folk som tilsynelatende lever sine beste liv på ferier vi andre bare kan drømme om. Det handler ikke nødvendigvis om hvor de ferierer, men de virker å ha det godt. De smiler, de nyter, de er sammen - alt det vi lengter etter, alle sammen. Men bak ethvert sånt bilde finner vi et ekte menneske med alle følelser, også sorg, sinne, skam og skuffelse. Men disse bildene gir deg kanskje en enda sterkere følelse av å være ensom, Nina? Det gjør de i alle fall for meg.

Jeg blir også 46 år i år, og kjenner ofte at jeg er ensom. Og apropos sosiale medier så ser det kanskje ikke sånn ut utenfra, men noen ganger blir jeg usikker på hvem som virkelig er de nære vennene mine. Hvem ville jeg ringt i en krise? Det er ikke mange. Én, kanskje tre. Det meste deler jeg ikke. Men jeg har skjønt at for min del handler det ikke om dem. Det handler om meg. Jeg har ikke en grunnleggende trygghet i meg fra jeg var barn om at noen har ryggen min. Jeg er ikke vant til å ringe noen og sårbart vise fram de ulykkelige følelsene mine. Jeg har ikke erfaring med at det er trygt. Så jeg har heller lært meg å holde det for meg selv. Noe som forsterker ensomheten min. Altså er det noe i meg selv jeg må jobbe med, for barndommen min får jeg ikke gjort noe med.

Det er ikke nødvendigvis veldig enkelt å få venner i voksen alder, men det er verdt å forsøke. Da møter du sannsynligvis noen som er lik deg selv, som du velger, og ikke noen du tilfeldigvis ramla inn i livet til, via andre. De kan også bli de beste vennene selvsagt, men det er noe veldig fint med å finne sine folk som voksen. Alle jeg føler er mine nærmeste i dag, er venner jeg har blitt kjent med som voksen. Men de har sine venner og sine familier på andre hold der jeg ikke har en naturlig plass, og jeg kan ofte kjenne på følelsen av å være litt i veien. Er det ikke jeg som oftest tar kontakt? Presser jeg meg på nå? Det som skjer er at jeg blir usikker. Også går jeg i mitt eget gamle mønster og trekker meg litt unna. Jeg kjenner derimot at de setter ekte pris på meg når vi møtes og de er positive til å møtes når jeg foreslår, så jeg prøver å tenke at sånn er det. De har sine liv som surrer og går uten meg, og sånn må det også være. Det er ikke som det var før, da vi var yngre, at vi var sammen med venner ofte og noen ganger hele tida.

Er det sånn for deg også, at det er fint når dere er sammen? Eller føler du deg litt ensom i selve relasjonen?

Kunne det vært en idé og fortalt vennene dine at du kjenner på dette? Hvis de er gode venner, tåler de å høre det så lenge du legger det fram som at det er noe du savner, mer enn at det er en anklage. Det kan jo være at de ikke aner at du føler det sånn?

Også skriver du at du har mistet kontakten med søsteren din, som også fungerte som en bestevenn. Nå vet ikke jeg om det ligger en konflikt i bunnen her, men om man mister kontakt så kan man også ta den opp igjen. Hva er det som holder deg igjen for å ta opp kontakten? Hva er ubehagelig? Hva gjør det vanskelig? De svarene er jeg sikker på at du har inni deg. Så er det ikke sikkert løsningen er enkel, kanskje er den sammensatt og gjør sånn at du mister pusten, men kjenn etter på hva du vil. Hvis du vil ha kontakt med søsteren din, så må du finne en måte å finne tilbake til hverandre på. Du kan ikke vente på henne, hvis det er deg det er viktig for. Du kan bare endre deg selv, og ikke andre. Kanskje er det så enkelt som å sende en melding? Kanskje krever det en unnskyldning? At du svelger noen kameler i gjenforeningsfasen? Det vet bare du.

Både i forholdet til søsteren din og vennene dine: Kan du tørre å gjøre det skumle og si… sannheten? “Jeg trenger litt støtte her. Jeg føler meg ensom og jeg trenger deg. Jeg savner deg.” Jeg vet. Det er ekstremt sårbart og skummelt. Dritvanskelig og kan føles umulig. Særlig hvis du ikke har noe erfaring med å være åpen med andre sånn, og du har fått modellert det motsatte som barn. Men det går an. Med øvelse og med mot. Det vi savner at den andre gjør, er ofte noe vi trenger å studere nærmere i oss selv.

Det er alltid en fin ting å utvide nettverket sitt. En kaffe én og annen gang med noen du kjenner litt, er bedre en ingen kaffe med noen. Hva liker du å drive med? Hva gir deg påfyll og gjør deg glad? Prøv å oppsøke steder, organisasjoner og folk som driver med det samme som deg. Sjekk ut alle de fine eventene til Else Kåss Furuseth, der hun samler masse fine folk som kjenner på dette (hvis du er i Oslo noen gang). Dra! Folk er generelt veldig greie.

Følg folk som ligner deg og som driver med det samme som deg på Instagram. Kommenter postene deres og send en liten DM av og til. For vet du hva, Nina? Jeg har blitt kjent med flere folk, som jeg har møtt, på denne måten - og det er superfint! Vi har jo felles interesser å snakke om og har i forkant fått et glimt av hverandres liv. Du må bare ta mot til deg å si: “Det hadde vært superhyggelig å ta en kaffe en dag! Det er så hyggelig å prate med deg” - og tørre å få en avvisning. Ikke at jeg tror du ville fått det fra noen du har snakket litt med og har en god magefølelse på, men sånn er det med alt i livet - vi må tørre å potensielt få en avvisning, ellers kan vi heller ikke oppleve mottakelsen og invitasjonen. Kanskje det ligger noe gjenkjennelig her?

Og nå skal du på fjelltur alene og bo på hotell! Det synes jeg er fantastisk! Du tar et skritt utafor komfortsona, og det får du igjen for i mestring og vekst. Du må huske å klappe deg sjøl på skuldra for det, lov meg det! Kanskje du til og med kan slå av en liten prat med noen du møter på veien?

Jeg har en leveregel som jeg har skjønt at er livsviktig: om noe er ubehagelig, vondt og noe jeg helst vil rømme fra, så er det dit jeg må gå å undersøke. Gå dit det gjør vondt, det er der læring og vekst ligger.

God tur, både på fjellet og videre hvor enn du reiser! Venner kan finnes på de mest uventede stedene hvis du tør å åpne opp.

Og du; husk at du alltid kan lufte tankene dine her. Jeg heier på deg, Nina!

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷