SPEILET: “Jeg har gått med en ryggprolaps i 6 uker, og hver eneste dag jobbet hardt mentalt for å ikke gå i kjelleren… Livredd for at de rundt skal tenke at jeg er lat, giddasløs.”

Tree of Hope, Remain Strong av Frida Kahlo (1946)

“Takk for alt du deler med oss. Hva tenker jeg på i sommer? Hva føler jeg? At 7 uker lærerferie er lenge. Tenker på alle elevene som ikke gleder seg til ferie. Ser frem til å jobbe igjen. Selv om jeg har verdens fineste ferie med samboer og datter. Glad for at jeg dro på en husmorferie i starten, det fikk meg til å innse at det egentlig holder med 4 dager borte fra de hjemme, at 7 dager ble for lenge. Jeg har gått med en ryggprolaps i 6 uker, og hver eneste dag jobbet hardt mentalt for å ikke gå i kjelleren, noe jeg hadde gjort for 2 år siden. Trening er en del av meg og min identitet. Når du har måtte få hjelp med sokkene er ihvertfall ikke jeg høy i hatten. Livredd for at de rundt skal tenke at jeg er lat, giddasløs. Men inni hodet skjer det mye, tenk hvor heldige vi er som har en kropp som kan fungere, at når jeg blir bra skal jeg sette mye mer pris på det.
Ellers tenker jeg på hvor godt det er å endelig ha kommet dit at jeg tør å sette grenser for meg selv. Vil jeg dette? Gjør jeg det for meg eller for andre?
Tanker på en fredagskveld...på ferie...hvor dette var det jeg hadde lyst til akkurat nå 🩷.

Monica”

Hei Monica, kjære navnesøster!

Takk for at du deler tankene dine. Når jeg hadde lest brevet ditt satt jeg igjen med ett ord, et ord som skinte lyst og tydelig: Håp. Det fikk meg til å tenke på dette maleriet av Frida Kahlo som viser dualiteten i livet generelt, og i helseutfordringer, både fysisk og psykisk, spesielt. Desperasjon, smerte og depresjon kan leve side om side med mot, håp og overlevelseskraft. Det er vel kanskje sånn vi beveger oss framover alle sammen. Vi reiser oss etter hver eneste smell og hvert eneste tilbakeslag, vi setter den ene foten foran den andre, vi samler oss og plukker opp de smadrede delene, vi må jo det. Vi skal videre, og for å gå videre må vi mobilisere et håp om noe annet, noe bedre. Og akkurat det synes jeg brevet ditt viser så fint. Du setter lys på noe av det viktigste vi bør gjøre: være tilstede her og nå. Når kroppen klapper sammen, er det ofte først da vi legger merke til hvor fantastisk det er når den fungerer sømløst og repeterende. Så sett pris på det når ryggen er helbredet - helt fram til du glemmer det igjen. For det er greit det også.

Jeg vil gi en ekstra shout out til kroppen, for den er så innmari smart og kul og vill! Før du turte å sette de grensene for deg selv, er jeg ganske sikker på at den prøvde å gi deg beskjed om at du måtte gjøre nettopp dét.

Først gir den oss noen subtile signaler om at vi er på villspor; hodepine, muskelspenninger, dårlig søvnkvalitet, irritabilitet, kort lunte, mageproblemer. Men de fleste av oss har jo blitt oppdratt til å ikke kjenne og legge merke til kroppens signaler. Vi har fått modellert at følelsene våre er feil og for mye, og må trykkes ned og skrus av. Vi har lært oss til å si ja til det de voksne ville og nei til det vi ville (gå og gi onkel en klem! Men jeg vil ikke! Ikke vær uhøflig, kom igjen!), og har dermed et utrent forhold til å sette grenser som voksen. Mange av oss har hatt emosjonelt utilgjengelige foreldre der den eneste (ubevisste) løsningen har vært å koble seg fra kroppen for å føle minst mulig avvisning og smerte alle gangene vi trengte at de var der for oss, mens vi sto ensomme og redde igjen. Det er ikke så rart at vi ikke lytter når kroppen prøver å styre oss i riktig retning da. Å koble oss fra har vært kroppens smarte beskyttelse.

Du kan si at kroppen beskytter oss og prøver å vise vei samtidig. Forskjellen er at vi er voksne nå, og beskyttelsen vi trengte som barn, trenger vi kanskje ikke lenger (med mindre vi har valgt oss en partner eller andre nære som har de samme atferdsmønstrene) - vi må bare forstå det. Men når vi heller ikke da legger merke til kroppens signaler, så tenker kroppen: Hallo! Jeg må tydeligvis rope litt høyere! Da sender jeg inn vekkelsespredikantene! Hils på: migrene, kroniske muskelsmerter, depresjon, angstanfall, utmattelse, autoimmune sykdommer - ja, kroppen har en heftig verktøykasse som respons på stress!

Nå vet ikke jeg hvorfor du har syntes det har vært vanskelig med grenser eller hvorfor du har fått ryggprolaps, Monica. Det kan ha utallige grunner som springer ut fra helt andre ting enn det jeg nevner her, men én ting har jeg lært gjennom mine 46 år: Kroppen vet. Hodene våre kan prøve å fortrenge alt som er ubehagelig og stressende, men kroppen bare: Hei, hei, hei! Du kan ikke løpe (spise, scrolle, drikke deg osv) fra dette! Så tilbake til det du skrev: “tenk hvor heldige vi er som har en kropp som kan fungere, at når jeg blir bra skal jeg sette mye mer pris på det.” Jeg synes vi må takke kroppen oftere for at den gir beskjed når vi er ute av kurs også. Takk for at du minte meg på det.

Det er fantastisk å lese at du føler at du har blitt bedre til å sette grenser for deg selv. Det nemlig ikke lett hvis man aldri har lært det, og særlig hvis man har lært at man må tilpasse seg omverdenen for å bli likt, akseptert, elska og for å ikke få kjeft. Jeg håper du har gitt deg selv skikkelig kred for det! Du har jo til og med tatt deg en husmorferie og funnet ut av at fire dager er et perfekt antall feriedager alene - det er å sette grenser og gjøre noe for deg selv. Samtidig skriver du at ryggprolapsen har gjort deg livredd for at de rundt skal tenke at du er lat, giddasløs. Hvem sine blikk er du livredd for? Hvem er de rundt? Er det sånn at de rundt egentlig aksepterer at du trenger hjelp med sokkene akkurat nå, og at det er dine gamle mønstre som er rotårsaken til den kvelende frykten din? Eller er det noen i livet ditt, foreldre eller andre som har vært der lenge, som fortsatt viser deg at den ryggprolapsen burde du bare riste av deg og tåle uten et knyst av klaging eller ekstra hjelpsomme og snille hender? Det vet bare du.

Hvem har lært deg at du ikke må være til bry? Hvem har lært deg at du ikke fortjener omsorg og pleie og forståelse når du er svak og sårbar? Det høres ikke særlig godt ut. Og er det sant, Monica, at du ikke fortjener det?

Du, som er mamma og samboer, og som garantert viser omsorg for dem du har verdens fineste ferie sammen med. Du, som er lærer og tar vare på barn som yrke, og som til og med sitter i ferien din og bekymrer deg for de som kanskje ikke har noen gode ferieminner å ta med seg tilbake til skolen i august. Du vet at alle rundt deg fortjener all omsorg og forståelse de kan få, ikke bare hvis de skulle få en ryggprolaps, men hele tida. Jeg tror og håper du vet svaret på spørsmålet mitt, om du ikke fortjener det samme. Men hvis du glemmer det for ofte, så kan jeg minne deg på det nå: Det fortjener du. Husk at håpet som skinner gjennom brevet ditt også finnes i deg.

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷