SPEILET:“Kommer fra en familie hvor oppveksten var helt KOKKO med rus, vold og omsorgssvikt. Hvordan dele fra oppvekst som jo også omhandler andre - når andre parter ikke liker det? ”
Platecoveret til The Salvation - mitt selvbiografiske kunstprosjekt
“Jeg kommer fra en familie hvor oppveksten var helt KOKKO med rus/vold og omsorgssvikt. Så ble begge foreldre (skilt lenge før) rusfrie, endret helt livsstil og forelder har perspektivet «min historie/skam - fortjener å komme videre», mens jeg tenker «mjo, men hvert familiemedlem sin egen historie». Hen krever jo i praksis da at vi skal viske bort 15-20 år, fordi det er skamfullt for hen og alt ble jo delvis annerledes. Jeg forstår skammen, og behovet for å komme videre fra alt det kjipe. Et eksempel på munnkurv er at det skjedde et dødsfall som var dramatisk/ikke naturlig død for søsken A sin ene forelder. Søsken A var da baby husker ingenting, vi andre husker alt fordi eldre. Forelder deler aldri åpent hva som skjedde til søsken A - hen spør heller ikke. Men vi andre skal ha en slags usynlig munnkurv på traume fordi «søsken A sin historie». Så jeg vet i voksen alder fortsatt ikke om jeg må lyve av hensyn til søsken A.
Så mitt spørsmål om big/small trauma i egen oppvekst (eller voksen alder): Hvordan bevege seg i landskapet dele fra oppvekst som jo også omhandler andre - når andre parter ikke liker det? Det være seg foreldre eller søsken. Går utfra det gjelder mange. Hvordan dele «respektfullt» og samtidig for mye for en annen part (ofte foreldre). Jeg gikk i samtaleterapi hvor terapeuten klokt sa at man burde avvente «offentlig» deling før man var avklart og trygg på det. Det er jeg nå i voksen alder - men det er jo 2 problemstillinger som er for oss voksne med barn og levende foreldre:
1. Relasjonen til forelder som gikk fra elendig til OK
2. Når man får barn og ser at det ENDELIG er helt normale tilstander - barn og besteforelder har super kontakt. Men…..blir jo mye ljuging og halvsannheter til eget barn på endel spørsmål om oppvekst. Åpen til venner, men kan feks ikke kommentere i åpne kommentarfelt hos andre med like opplevelser. Kan trykke like på organisasjoner som Barn av rusmisbrukere, men ikke kommentere noe om egen erfaring.
Vilde”
Kjære Vilde,
takk for at du deler din historie. Trist å høre at du har hatt en sånn oppvekst og en utrygg barndom. Du bærer med deg mye som har oppstått utenfor din kontroll. Mye vondt og uforutsigbart som har resultert i traumer. Hva av dette er din historie og har blitt dine mønstre, og hva er andres? Det flyter selvsagt i hverandre, og er en komplisert balansegang. Det som uansett er sant er at foreldres valg og deres egne traumer påvirker oss som barn. Vi arver rett og slett de samme mønstrene, og har ufrivillig fått oppgaven i fanget med å være den som bryter dem. Den oppgaven virker du å være villig til å ta på deg. Det er ikke alle som har krefter eller overblikk til å klare det, så jeg håper du ser og anerkjenner alt mot og indre arbeid du legger ned.
Du nevner tidlig skam, og det leser jeg som noe viktig i brevet ditt. Skam er en følelse som skyller kraftig og ofte gjennom mange oss, og som veldig ofte er en brems som forårsaker store utfordringer i relasjonene våre. Problemet er ofte at vi ikke skjønner at det er skam vi føler. Skammen er så svær og altoppslukende, og ikke en følelse vi som samfunn hverken lærer å forstå eller håndtere. Ofte blir den misforstått som irritasjon, sinne, en motvilje mot å gjøre ting eller samarbeide, eller at vi beskytter oss med “sånn er jeg bare, og sånn har jeg alltid vært.” Jeg, som gikk til psykolog for første gang i 2014, og som har brukt de siste fem åra aktivt i terapi og for å hele meg selv, trodde for opp til to år siden at jeg egentlig ikke skammet meg så mye. Helt til jeg skjønte at nettopp skammen har holdt meg i et jerngrep, og har vært en så stor del av livet og relasjonene mine. Den har skapt så mye smerte - den var tilstede konstant! Men jeg skjønte ikke helt hva skam var - at alt ubehaget, all frykten for å mislykkes og frykten for andres blikk handlet om nettopp skam. Jeg har åpenbart ikke vært kobla på meg sjøl eller kroppen min. Jeg skjønte at jeg har levd hele livet i funksjonell frys.
Skam kan forklares som en følelse av sterkt ubehag som oppstår når man opplever å ha feilet, enten overfor seg selv eller i møte med andre. Det handler om å føle seg utilstrekkelig, verdiløs, eller som om man ikke er god nok. Skam kan være knyttet til handlinger man har utført, eller til ens egen personlighet og identitet. Skamfølelse kan utvikles i oppveksten, spesielt i familier hvor det har vært mangel på anerkjennelse eller omsorgssvikt.
Skam kan oppstå ekstremt raskt. Du kan lese en annens ansiktsuttrykk eller kroppsspråk, for så å kjenne på et så sterkt ubehag at du enten føler for å reagere umiddelbart med et motangrep, eller for å presse ubehaget inn i deg selv, med tanken om at den andre ikke liker deg eller det du nettopp gjorde eller sa. Det kompliserte er at alt dette skjer helt ubevisst. Du bestemmer deg ikke for å hverken pushe tilbake eller presse følelsen ned, du gjør det helt automatisk, amygdala - som er følelses- og fryktseteret vårt i hjernen, lever sitt eget liv basert på hva du har fått modellert i barndommen. Skam og frykt henger tett sammen. Frykten for avvisning, for å bli avslørt og for å oppleve et brudd i kontakten med de du vil koble deg på. Skammen er sterkt farget av hvor trygg eller utrygg du var i barndommen, og i alle relasjoner videre i livet.
Ut i fra brevet ditt virker det som om din forelders skam er altoppslukende, så altoppslukende at hen helst vil fortrenge selve sannheten. Men vedkommendes skam får ikke du gjort noe med eller endret, for det er en ofte lang og krevende prosess man selv må ønske. Problemet for din forelder er bare at når man legger lokk på det som er sant, og det er en del av historien man vil viske ut, så vil skammen alltid følge hakk i hæl - livet ut. Men skammen er det din forelder som velger å ha i livet - du kan velge annerledes. Men et sånt type valg er aldri enkelt, og du står i noen krevende dilemmaer. Gi det oppmerksomhet og tid.
Du lærte mest sannsynlig tidlig i livet at det ikke var trygt å være sårbar, si sannheten eller uttrykke følelsene dine. Jeg vil tro at du ikke fikk det du trengte, hverken fysisk eller emosjonelt, og selv om foreldrene dine endret livsstil, så forteller du at sannheten likevel ikke er trygg. Hele din programmering, alt du har lært både bevisst og ubevisst, vet at det å snakke sant er noe du ikke kan. Nå vet ikke jeg om forelderen din har fortalt i klartekst at ting ikke skal sies, eller om det bare er noe du vet fordi vi absorberer alle signaler som sendes ut, men gjennom alle avvisninger i et forsøk på å bli møtt emosjonelt og autentisk, vet kroppen din at det er farlig å si ting høyt. Det oppleves utrygt og farlig, uavhengig om det er en reell fare. Du sier har du munnkurv og må både lyve og holde tilbake - hvordan er det for deg å leve sånn? Du kan ikke kommentere som deg selv i sosiale medier på temaer du har erfaring fra og brenner for - er det bærekraftig for deg framover?
Det du nå - helt naturlig - gjør, er å videreføre de mønstrene som forelderen din fortsatt har - og har lært videre til deg. Jeg leser ut av brevet ditt at du vil bryte dette mønsteret. Det heier jeg på, Vilde!
Jeg mener bestemt at det er essensielt å eie sin egen historie. Særlig når du har barn.
La meg ta utgangspunkt i søsken A. Noe av det vondeste for voksne barn er å finne ut av skjulte familiehemmeligheter som påvirker dem i stor grad. Å forsøke å utsette noe ubehagelig gjør bare ubehaget større og større. Den som ikke har fått ta del i sannheten vil kunne føle på en stor ensomhet og et stort utenforskap. Det kan oppleves som et stort svik, og er det motsatte av det som trolig er hensikten fra din forelder: beskyttelse (og kanskje også å rømme fra egen skam). Jeg vil tro at den dagen søsken A finner ut av den ekte sannheten, vil det være stor sannsynlighet for at hen kjenner på bitterhet, sinne, sorg og sjokk over å ikke ha blitt fortalt noe så viktig. “Alle vet, men ikke jeg” er grobunn for dyp ensomhet. Sannheten kommer stort sett alltid for en dag. Når noe så viktig har blitt holdt skjult - hva er da sant? Det er en ganske opprivende erkjennelse.
Når man skal navigere i verden og finne ut hvem man er, trenger man også å vite noe om hvor man kommer fra og hvem foreldrene egentlig er, ellers blir jakten på puslespillbitene en evig uro i nervesystemet - noe føles uforløst. Jeg mener at en av de største gavene man gir til barna sine er å være transparent. Når de skjønner hvem mamma og pappa er, kan de lettere finne ut hvem de selv er. De slipper å tolke, de slipper å lure, de slipper å ikke føle seg nær. Å juge over tid skaper emosjonell avstand. Barn plukker gjerne opp disse subtile signalene, selv om de ikke skjønner hva de opplever.
Så må man selvsagt tilpasse sannheten til barnets alder, og man kan levere den i drypp. Barn har en unik evne til å absorbere livet, så lenge det oppleves sant og trygt. De kan gå ut og inn av sorg og lek, og hoppe raskt mellom store, ulike følelser. Det er i alt det usagte det blir vanskelig. I alt som må tolkes - barn har ikke livserfaringen til å tolke. Og hva lærer barnet hvis det forstår at noen ting i mammas eller pappas (eller andre familiemedlemmers) historie er så vanskelig at det må holdes skjult? Jo, at det er utrygt å gjøre feil. At feil og mangler må skjules. Det er vel ikke en arv man vil videreføre?
Så til å dele offentlig. Hvorfor vil du dele historien offentlig? For å bearbeide? For å gi en stemme til de som har lignende opplevelser? Skal du skrive skjønnlitterært eller sakprosa? Det gir helt ulike handlingsrom.
Ethvert menneskes historie vil også inkludere andre, det er ikke til å unngå.
Jeg har selv stått midt oppi dette dilemmaet da jeg skulle skrive både The Salvation (2020) og Alltid litt modig, alltid litt redd (2023) (du finner begge under Musikk-fanen her på hjemmesida mi). Du spør hvordan man kan dele respektfullt fra eget liv når det også inkluderer andre. Akkurat det var jeg veldig opptatt av i begge disse prosjektene. Her spiller tid og intuisjon også en viktig rolle. Tid, fordi det er viktig å huske på at man ikke har noe man må rekke, det må modnes og ta den tida det tar å dele egen historie, om det er det man føler man må. Intuisjon, fordi du må virkelig kjenne etter i kroppen din at det er det du vil og at du er klar - i alle fall om du skal dele offentlig.
Jeg brukte 7 år på å lage The Salvation, som handler om mitt eget samlivsbrudd med påfølgende kaos og sammenbrudd. Men den handler også om mine mønstre, min frykt, min iboende ensomhet, min feighet, og hvor jeg kommer fra. Det var en enormt og ambisiøst prosjekt, med både plate, roman og film, men i alle oppturer og nedturer (som det var enormt mange av) i selve skapelsesprosessen, fikk jeg også sett min egen historie fra mange sider. Jeg fikk sett mine egne valg i hvitøyet, som påvirket andre negativt. Jeg fikk kjent på frykten for hvordan det kunne bli mottatt av de andre som historien omhandlet, og i forlengelse av det - om jeg virkelig ville slippe dette villdyret løs. For sånn kjentes det. Jeg. Var. Så. Redd, Vilde! Jeg følte meg ekstremt liten og sårbar. I romandelen av The Salvation løste jeg det med å anonymisere romankarakterene ved å gi dem nye navn, yrker - og ikke minst bruke skjønnlitterære grep - som fantasi. Det aller meste ligger tett opp til sannheten, men noen ganger har jeg tatt meg kunstneriske friheter.
Samtidig hadde jeg jobbet så lenge med prosjektet at jeg hele veien kjente at det var riktig, og at jeg måtte og skulle gjøre det selv om jeg var redd. Jeg skulle gjøre det for meg. For min egen bearbeidelse, og for å skjønne hva jeg hadde opplevd og vært med på.
Det er drivkraften i alle de kreative prosjektene mine, og var også driveren i Alltid litt modig, alltid litt redd, som er en plate om barndommen min og hvordan den har satt spor, i form av de (ofte destruktive) mønstrene jeg dro med meg langt inn i voksenlivet. I forbindelse med slippet av denne plata gikk jeg bevisst bort fra artistnavnet Minnie-Oh, og til mitt eget navn, Monica, for å understreke, heller enn å tilsløre, at det er meg selv jeg skriver om. Jeg var kommet til et sted der jeg måtte eie min egen historie for å bearbeide, forstå og endre. Min måte er å gjøre det gjennom kreativitet og skapelse. Også gjorde jeg det for ungen min - for når han etterhvert vet hvem jeg er, blir det lettere å vite hvem han er.
Men familien min skulle også høre albumet, og som i din og mange andre familier, så har vi lært å ikke si ting høyt. Vi holder skjult alt som er vondt og ubehagelig, og det var et mønster jeg hadde videreført. Med denne plata brøt jeg mønsteret og gjorde motsatt - altså det jeg var mest redd for - både i programmering, men også helt reelt hvordan det skulle påvirke familiedynamikken.
Jeg brukte halvannet år, ukentlig i terapi, for å jobbe meg gjennom lag på lag av frykt. Frykt for hva som kunne skje, men mest for alt som potensielt ikke kom til å skje - alt jeg eventuelt måtte tolke, tro, gjette meg til - husker du? Det var der den største frykten lå. Men i tida der jeg skrev låtene, spilte dem inn i studio og forberedte slippene med å lage videoer og skrive tilhørende tekster i sosiale medier, fikk jeg også kjent på: Tør jeg dette? Vil jeg dette? Særlig Monicas sang satt meg på stor prøve. Den hodestyrte frykten ropte ofte: NEI!! Svaret intuisjonen min ga var: JA! Å være sårbar og sann gir frihet, ikke motsatt.
All den tida jeg brukte på å skape, fram til ting var ute i verden, og alle timene i terapi - alt det ingen ser - brukte jeg også på å kjenne på kanskje det aller viktigste: hvor i meg kommer dette fra? Kommer det fra hevn og bitterhet? “Nå skal de endelig få se!” eller “Nå kan de kjenne hvordan det føles!” Eller kommer det fra nysgjerrighet, fra et utforskende sted? Kommer det fra et godt sted? Dette er ekstremt viktig for meg. Både i The Salvation og Alltid litt modig, alltid litt redd, var hele kjernen at jeg skulle granske meg selv. Jeg lagde det ikke for å henge ut noen andre, men for å skjønne hvordan min egen historie har påvirket meg, og hva er det jeg har bidratt med og hvorfor - også av negative ting. Det var selve prosjektet. Da er det også uendelig mye lettere å ha ryggen rak. Også tror jeg man lager bedre kunst når man ikke må holde igjen og omskrive og skjule. For meg var disse to utgivelsene starten på å være mer autentisk. Idag har jeg samtaleserien, Det du trenger å høre, i Oslo - der både jeg, og gjestene jeg inviterer, deler ekte, autentisk og ofte ufiltrert om livet.
Jeg vet jo at generasjonstraumer og mønstre gjentar seg igjen og igjen. Hva forsøkte dine foreldre å døyve med rusen? Jeg tror fullt og fast på at alle gjør det beste de kan med de verktøyene og den bevisstheten de har til enhver tid. Men noen ganger er det ikke godt nok. Når noen er så fylt av skam at de kobler seg emosjonelt fra barna sine eller ikke klarer å forholde seg til sannheten, så har de igjen, ikke fått den støtten de trengte av sine egne foreldre - de klarer ikke bryte mønsteret. Og sånn fortsetter det bakover i generasjonene. Når jeg klarte å se på det med en forståelse, og til og med en slags tilgivelse - framfor sinne og bitterhet - var det mye lettere å både skrive, og slippe musikk og tekst. Det vil gjennomsyre alt du skriver, og da tror jeg også det er lettere å ta imot på den andre sida. Her finnes det dog ingen garantier. Noen familier snakker gjennom alt på forhånd og blir enige - eller uenige - om det er greit å fortelle sin egen historie. Andre har en helt eller delvis uuttalt aksept om det som kommer, og klarer å leve videre som før (særlig hvis man allerede er eksperter på å ikke snakke om sannheten), mens andre igjen bryter med familie. Hva tror du er sannsynlig for deg?
Kan du klare å ha et ok forhold til familie, også når du er autentisk og deg selv - selv om de ikke er enige i din versjon? Eller er du villig til å ofre din egen autensitet resten av livet for å skjule andres skam og unngå ubehag?
Er du villig til å ofre dine egne barns forhold til besteforeldre? Om besteforeldrene har et snev av emosjonell modenhet, så vil de forhåpentligvis se at forholdet til barnebarn er noe annet enn forhold til egne barn, og klarer å skille dette. Dette er jo strengt talt noe man burde kunne forvente, selv om det absolutt ikke gjelder alle.
Disse svarene vet bare du, og det er du som til slutt må ta stilling til hva som lander som det viktigste i deg. Les intervjuer med Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård, følg Ida Jackson og andre som deler av eget liv på Instagram og lignende plattformer - det gjorde jeg, og fant masse visdom og trøst i det. Og mot.
Spørsmålet blir vel kanskje til slutt: Hvem er hovedpersonen i livet ditt, Vilde, og hva trenger hovedpersonen for å bli tilfreds? Hva kan du leve med resten av livet?
Alle har en viktig historie å fortelle, og jeg tror på sårbarhet, på autensitet - og på å være modig, også når man er redd. Jeg heier på deg, hva enn du velger!
Stor klem og kjærleik,
Monica 🩷