SPEILET: “Hvordan er det mulig å være over 40 år og fortsatt føle seg som et livredd lite barn? Jeg vokste opp med en voldelig mor og en pedofil pappa. Jeg følte meg udugelig, dum og veldig uønsket.”

“Hvordan er det mulig å være over 40 år og fortsatt føle seg som et livredd lite barn?
Jeg vokste opp med en voldelig mor og en pedofil pappa. Den psykiske volden fra mor var verst. Jeg følte meg udugelig, dum og veldig uønsket. Hun ønsket seg nok egentlig ikke barn. Eller så var hun så skadet av egen oppvekst at hun ikke visste hvordan man tar seg av et barn. Det føltes så fælt, at jeg forsøkte å ta mitt eget liv på et tidspunkt. I tenårene flyttet jeg med min mor til et nytt sted, i forbindelse med at faren min første gang ble siktet for seksuelle overgrep mot mindreårige. Jeg visste på et eller annet ubevisst plan at han var skyldig, selv om han ikke hadde begått overgrep mot meg. Skammen slukte meg fullstendig. Ikke bare var jeg udugelig i mors øyne, nå hadde jeg også en overgriper til far.

Hvordan går man videre i voksen alder, hvordan får man tro på seg selv og plasserer ansvaret der det hører hjemme?
Jeg har nylig begynt å forstå at jeg var uskyldig, at jeg ikke trenger å skamme meg, at det ikke er meg det var/er noe galt med. Men de automatiske reaksjonene er fortsatt å trekke seg unna, skamme seg, isolere seg og ikke tro at man er noe. Vanskelig å komme seg videre i livet. Nå har jeg to barn selv, og jobber intenst med å møte barna på en annen måte enn jeg selv har blitt møtt. Men jeg kjenner at jeg nesten går i stykker av foreldreansvaret. Barnefar har flyttet ut for mange år siden, og jeg føler at jeg er helt mislykket som forelder. Har en gutt som isolerer seg foran PC-skjerm og ikke vil henge med kompiser. Tenker det er sterk sjenanse (trolig litt genetisk?) kombinert med at jeg har problemer med å sette grenser for han (han har f.eks. aldri hatt skjermtid). Jenta mi har hatt perioder hvor hun har vært redd for å dra på samvær til pappen, og det har resultert i flere bekymringsmeldinger og barnevernsaker. Nå hører jeg barnevernet snakker om at noe stammer fra opplevelser hun har hatt hos pappaen, og noe kan skyldes min oppførsel (?). Altså at jeg - med min angst og unnvikende personlighetsstil - har gjort henne redd. Snakk om å overføre bagasjen til barna sine! Dette er helt uutholdelig. Jeg har dager hvor jeg har lyst til å overlate barna til noen andre som sikkert ville gjort en mye bedre jobb enn meg. Jeg har lyst til å forsvinne. Enten på en øde hytte på fjellet eller en liten leilighet i et varmt land, hvor ingen vet hvem jeg er. Men det kan jeg ikke, jeg må holde ut til barna i hvert fall er myndige. Imens må jeg forsøke å roe dette innvendige kaoset av følelser som stammer fra barndommen. Derfor har din åpenhet betydd mye for meg. Jeg hørte på deg og Hilde Østby på Kampen, det var en stor opplevelse! Tusen takk for arbeidet du gjør og åpenheten du viser! Du er til stor inspirasjon, og gir meg håp.

Ane”

Dead mother I, av Egon Schiele (1910)

Kjære Ane.

Takk for at du deler historien din. Jeg ble sterkt berørt av å lese brevet ditt, det er som om jeg kjenner sorgen, ensomheten, fortvilelsen og håpløsheten din i hvert eneste ord du skriver. Jeg gråt da jeg hadde lest hele.

Jeg vil begynne med noe av det siste du skriver, først. Du skriver at det er dager der du har lyst til å forsvinne, at du har lyst til å overlate barna til noen andre som sikkert hadde gjort en bedre jobb enn deg. Med alt du bærer på, synlig og usynlig, med alle traumer, med alle minner - og med all frykt som har satt seg fast i kroppen din - så er ikke det unaturlige følelser å ha. Men. Jeg har også et behov for å si at du også er en som bryr deg. Som reflekterer og prøver å se din egen rolle, din egen arv og dine lærte mønstre. Vet du hva psykologen min har sagt til meg? Å anerkjenne det som er sant og virkelig, og å være ærlig med seg selv, er det største, første, og kanskje viktigste skrittet man kan ta mot å hele det som gjør vondt. Du skriver at du jobber intenst med å møte barna på en annen måte enn du selv har blitt møtt. Ved å ha kommet dit, viser du at det bor noe annet i deg enn i foreldrene dine, og generasjonene bakover. Du er en som forsøker å bryte mønsteret, og det er en ekstremt tung oppgave. Du er i gang. Husk det, Ane.

Det er så trist å lese om hvordan du har hatt det i oppveksten. Du har blitt svikta av de som hadde som sin primæroppgave å ta vare på deg. Det har de ikke klart. Tvert imot.

Jeg husker godt jeg møtte en av mine tidligere elever, som hadde vokst opp i vold og omsorgssvikt, som voksen. Hun fortalte det samme som deg. Det var den psykiske volden som var verst. Slagene lærte jeg meg å ta, til slutt uten å gråte en gang, sa hun. Men orda - de var verst. Det fikk meg til å stoppe opp og tenke. Og det gir det mening. Både fysisk og psykisk vold opptrer gjerne sammen, men isolasjon, trusler, manipulasjon, kritikk, latterliggjøring, ydmykelser, nedverdigelser, avvisning og ignorering; det er vold som ingen andre ser. For den som er utsatt er det kanskje på ett plan lettere å forstå at fysisk vold er feil, mens under den psykiske volden kan man kanskje begynne å tvile? Eller sagt med andre ord: Er det den andre sier kanskje sant? For et barn er det umulig å tenke noe annet. Som barn tror vi at alt som blir sagt til oss og om oss er sant. Barn har ikke en kritisk bevissthet om at de voksne kanskje ikke snakker sant. Og du skriver at du følte deg udugelig, dum og veldig uønsket - det var beskjeden du fikk, og som du var nødt til å tro på. Det er det mest ensomme i hele verden. Og for deg så fælt at du forsøkte å ta ditt eget liv.

Og det jeg også vil tro at du kjente på, selv om du kanskje ikke satt ord på det da, var at du følte deg uelska. Når man ikke er verdt å elske, når man ikke fortjener kjærlighet - hva slags menneske er man da? Det er hjerterått å tenke på, og det gjør dypt inntrykk på meg.

I tillegg må du bearbeide historien til faren din og hvordan den har påvirket deg. Når grunnmuren din var så skjør som den var, og et sånt sjokk kommer på toppen, så må det ha vært ekstremt heftig. Så endte du med å bære hans skam, du tok også det som ditt lodd å bære. Og såklart gjorde du det, barn (og ungdom) klarer ikke skille tydelig mellom seg selv og omsorgspersonene. I tillegg måtte du flytte fra det du kjente; venner, kanskje en lærer du likte, kanskje hobbyer, interesser - de små friminuttene fra livet. Det som kanskje genererte noe trygghet. Du skriver ikke noe om hvordan moren din bearbeidet dette, om hun visste noe, eller hvordan hun forholdt seg til deg i alt dette kaoset, men basert på hvordan du omtaler henne vil jeg tro du sto helt alene i dette også. Var det noen som så at du trengte hjelp den gangen? Fikk du det?

Så til spørsmålet ditt: Hvordan er det mulig å være over 40 år og fortsatt føle seg som et livredd lite barn?

Fordi du fortsatt har det lille, livredde barnet inni deg. Det er deg. Den lille og den voksne Ane er den samme. Du har de samme hendene, det samme ansiktet, den samme kroppen. Du har de samme opplevelsene og minnene i deg ennå. Så lenge traumene i deg, altså selve såra fra alt du har opplevd, ikke er bearbeidet, så vil du fortsette å være livredd, særlig når du blir overveldet, trigga og stressa. Du har mange indre barn i alle aldre som trenger hjelp og støtte - og du, den voksne Ane, er den som må møte dem. Men dét er det viktig å få hjelp til.

Den beskjeden du fikk som liten - at du ikke var verdt å elske, er mest sannsynlig den historien du forteller deg selv også idag. Som barn følte du at du var udugelig, dum og veldig uønsket, og som mamma føler du deg som en mislykket forelder, du har dager der du vil forlate barna til noen andre som sikkert ville gjort en mye bedre jobb enn deg. De automatiske reaksjonene dine på overveldelse er fortsatt å trekke seg unna, skamme seg, isolere seg og ikke tro at du er noe. Ser du hvordan det henger sammen?

Det er den samme historien som da du var barn. Det samme mønsteret som du har lært. Det du fikk høre som barn, er din indre dialog som voksen. Din indre kritiker. De strategiene du brukte for å overleve som barn, bruker du enda. Den gangen var de geniale og kroppen din var smart som skjønte hva den måtte gjøre. Å trekke seg unna, isolere seg og gjøre seg liten gjorde deg trygg den gangen. De strategiene holdt deg i live. Men de er ikke så hensiktsmessige nå som du er voksen og er mamma.

Så er det også helt åpenbart at barndommen din har satt dype spor. Når du skriver at du nesten går i stykker av foreldreansvaret, så skjønner jeg det. Du må jobbe med, og ta stilling til, dine egne greier og dine egne indre barn og være mamma samtidig. Ungene dine vil trigge barndommen din konstant, og du vil ofte føle deg som et barn og en voksen på samme tid. Det er forvirrende og utmattende.

Du skriver: “Snakk om å overføre bagasjen til barna sine!” Ja, det gjør vi automatisk. Vi merker ikke at det skjer en gang. Historien din er som den er, barndommen din får du ikke gjort noe med nå. Men. Du prøver også å gjøre noe annerledes - hold det høyt! Kan du se deg selv med mer omsorg? Isteden for å la den vonde stemmen inni deg som sier du ikke er god nok, ta nesten hele plassen, kan du øve på å si: Lille Ane, jeg ser deg nå. Du har ikke hatt det greit. Du fortjente ikke å ha det sånn. Det er ikke så rart at det blir vanskelig for deg også nå som voksen. Jeg er glad i deg og passer på deg nå”. Hvordan kjennes det?

Jeg vet, det høres rart og kleint og enkelt og banalt ut. Og fremmed! Men det er sant, er det ikke? Det er ikke sikkert du kjenner på det med å være glad i deg selv ennå (jeg jobber fortsatt med saken sjøl), men resten?

Du gjør så godt du kan med de verktøyene du har fått utdelt - det gjør vi alle. Og det skal du fortelle deg sjøl. Du gjør så godt du kan. Husk det, Ane. Men så kan og må vi skaffe oss andre og flere verktøy når vi ser at de vi har ikke er tilstrekkelige. For den voksne deg, for den lille deg - og for barna dine. De trenger at du kobler deg på. Motsatt av hva du har lært. De trenger at du viser at du er en trygg voksen som kan høre på det de har å si og ta dem imot. Både ved å jobbe med deg selv sånn at de leser det ut av energien og kroppen din, men også ved at du tar initiativ til å prate dypt. Spørre hvordan de har det. Selv om de ikke svarer, selv om de svarer “ok” eller “vet ikke”. De trenger at du sier noe om hvordan du har det. At du reparerer og sier unnskyld alle gangene du ikke mestrer å være den utgaven du helst vil være. Igjen og igjen og igjen. At du forteller dem at du elsker dem, så de aldri skal glemme det. Men at du også lar dem få lov til å forsøke, feile, falle og ha alle følelsene - selv om du blir redd.

Igjen - alt det du sikkert aldri fikk og aldri har fått modellert som barn. Kanskje gjør du dette allerede, kanskje prøver du, kanskje vet du at her ligger såret ditt og verker. Anerkjenn at det er sjukt vanskelig å gjøre motsatt av det vi har lært. Jeg vil tro at barnas følelser trigger noe stort og vondt i deg fra din egen barndom. Det er helt naturlig.

Du skriver at du nylig har forstått at du var uskyldig og at det ikke var deg det var noe galt med. Tenk det, kjære Ane, at det tok deg over 40 år. Den jenta trenger en klem. Hun har vært utsatt for så grov omsorgssvikt at det har fått lov til å være den uekte sannheten i et helt liv. Kan du se det sånn? Det håpet der skimrer og skinner, så ta vare på det. Skriv det på en lapp og heng det på speilet, så du ser det hver dag. Ha det som bakgrunnsbilde på telefonen: “Det var ikke noe galt med meg.” For det er det som er sant. Ikke alt annet du ble fortalt som barn.

Så hvordan går man videre i voksen alder, hvordan får man tro på seg selv og plasserer ansvaret der det hører hjemme?

Det aller første jeg tenker på, er at du fortjener hjelp. Du er sliten og overvelda. Du har vært i beredskap hele livet, du fortjener å falle mer til ro. Du skriver ikke noe om at du går i terapi eller får hjelp til å bearbeide alt du har opplevd, men det tenker jeg at du bør. Men et barn som ikke fikk hjelp, blir ofte en voksen som ikke klarer å be om hjelp. Det henger tett sammen. Be om hjelp, Ane, om du ikke får. Oppsøk mer hjelp om det du får ikke er nok.

Jeg er jo ingen terapeut, så av alt jeg skriver her, så får du ta med deg det som resonnerer, og la det andre ligge igjen. Jeg kan forhåpentligvis sette i gang noen refleksjoner. Men, jeg har selv gått i terapi, ukentlig, i flere år, og det vil jeg anbefale varmt. Med tanke på hvor vanskelig start du fikk på livet, så unner jeg deg å få hjelp til å legge merke til mønstrene dine og etterhvert endre dem. Til å få omtanke og bli hørt, og bli sett for hele deg. Til å få støtte i mammarollen. Til å få hjelp til å bli glad i deg selv og se alt det gode du forsøker å gjøre. Til å møte ditt indre barn. Traumer setter seg i kroppen. Alle følelser som ikke blir forløst og får komme ut, setter seg i kroppen. Derfor er det viktig at du gjør noe som setter deg i kontakt med kroppen din, og som kan forløse gamle, opphopede følelser. Somatiske øvelser, yoga, meditasjon, pusteøvelser. Kanskje driver du litt med dette? Kanskje er det fremmed?

Jeg vil anbefale deg å følge kontoer i sosiale medier som har fokus på healing og childhood trauma. Les og følg Gabor Maté, Bessel van der Kolk, The Holistic Psychologist, Jerry Wise. Søk opp podcaster der de er gjester - de vil nok gi deg følelsen av gjenkjennelse. I Norge vil jeg anbefale Anneli Mjøen. Hun har både skrevet boka Traumefri og har en Instagramkonto med masse god informasjon, men hun har også egen praksis i Oslo med terapi, traumesesitiv yoga og annet som kan være nyttig for deg. Hun var en av gjestene i samtaleserien min, Det du trenger å høre, i vår. Det er så fint å høre at du var på kvelden med Hilde Østby. Jeg regner da med at du kanskje du har lest Kart over ensomheten - ellers er det også en anbefaling. Jeg blir varm i hjertet av at du skriver at jeg gir håp. Jeg tror på at vi skal lytte til hverandre og dele av de erfaringene vi har - og at vi vil hverandre godt. Håp er noe av det fineste man kan gi, synes jeg. Så, takk Ane - det betyr mye for meg.

Husk:

Du er verdt å elske.

Du er en viktig mamma.

Du fortjener hjelp.

Du kan bryte mønsteret.

Kom i kontakt med ditt indre barn.

Jeg heier på deg.

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷