SPEILET: “Har endelig begynt å få det bedre etter at han jeg ville ha avviste meg knallhardt. Spol to uker frem og jeg hadde en spontanabort midt i juleferien. I helga møtte jeg han med sin nye dame.”

“Har endelig begynt å få det bedre etter at han jeg virkelig ville ha avviste meg knallhardt i desember, etter nesten ett år med av og på. Vi kuttet all kontakt. Spol to uker frem i tid, og jeg hadde en spontanabort midt i juleferien (visste ikke at jeg var gravid, trodde ikke jeg kunne bli det). Sendte han en melding og fortalte. Hans respons var “er litt opptatt nå, kan jeg ringe i morgen?”. I helga møtte jeg han på festival med sin nye dame. Jeg er fortsatt alene. Føler meg så jævlig lett å erstatte og så innmari vanskelig å elske.

Maren”

Kunster, ukjent

Kjære Maren,

takk for at du deler din historie. Å bli avvist av den vi vil ha er noe av det vondeste vi kan oppleve. I tillegg skriver du at han avviste deg knallhardt. Jeg vet ikke hva du legger i det, men det forteller meg noe om ham, og ikke om deg som blir avvist. En trygg, emosjonelt tilgjengelig person ville ikke avvist noen knallhardt. Han ville heller ikke fått panikk og gått til flukt når du forteller at du har hatt en spontanabort - med hans potensielle barn. Like fullt var dette enormt smertefullt for deg. Antakelig har du hatt et virvar av ulike følelser å bearbeide på samme tid. Sorg (og kanskje skam?) over at han valgte deg bort, smerte og vantro over at du hadde en spontanabort - midt i juleferien. Det er mulig jeg tar feil, men det er kanskje noe du ikke kunne dele med familien din, som du kanskje var sammen med i ferien? I tillegg fikk du kanskje sjokk over å finne ut at du faktisk kan bli gravid? Det tar tid å bearbeide.

Jeg tror jeg ser konturene av hvor du kommer fra mellom linjene i det du skriver. I 2020 slapp jeg kunstprosjektet The Salvation, som blant annet handler om å bli avvist og ghostet av han jeg trodde var mannen i mitt liv. Han jeg forlot samboer og hverdagsliv for. Han som valgte en annen enn meg. Så jeg kjenner følelsene du beskriver. De gjør så insane vondt. Og selv om jeg lukket øynene for det, altså virkelig holdt hendene foran hele fjeset og slukka lyset, så var det røde flagg overalt. Tilstedeværelsen hans var av og på, kald og varm, og jeg satt lydig igjen som en liten rotte som ventet på neste godbit, neste bekreftelse. Neste love bombing. Den lengselen etter at noen skulle elske meg, se hele meg, med storm og store følelser var så intens. Når alt i livet mitt kollapset seinere, og jeg i desperasjon begynte å gå til psykolog, så stilte hun meg et spørsmål som virkelig fikk meg til å stoppe opp: “Men, hvorfor gikk du ikke? Det er jo mange andre damer i den posisjonen som ville tenkt: nei, det her gidder jeg ikke - det er ikke godt nok for meg”. Hun sa det ikke på en dømmende måte som om det skulle vært lett og noe jeg bare burde gjort. Hun oppfordret meg reflektere over hva mine valg førte til.

Hvorfor gikk jeg ikke? Ja, hvorfor gikk jeg ikke? Det var starten på en innsikt som etterhvert ble til The Salvation og alt annet jeg har laget seinere. Jeg ventet tålmodig på en emosjonelt utilgjengelig og umoden mann som lot meg henge til tørk, som såret meg, som viste med handlingene sine at han ikke ville ha meg - samtidig som han sa at jeg var kvinnen i hans liv og den mest fantastiske han hadde sett, og alt annet som jeg ikke var vant til å høre. Og det er det siste der som er essensielt. Jeg var ikke vant til å føle meg elsket. Jeg var i alle fall ikke vant til å få en sånn oppmerksomhet. Ergo klarte jeg ikke skille trygt fra utrygt. Kjærlighet fra hekt. Kjærlighet var det definitivt ikke i mitt tilfelle. Det var hunger og lengsel. Jeg tolka det feil, rett og slett.

Jeg kopierte det jeg hadde lært, for det gjør vi alle: Jeg kopierte den kjærligheten jeg hadde fått og observert som barn. (Han jeg flytta fra forsøkte å elske meg, uten drama, uten friksjon, ironisk nok. Han var en emosjonelt tilgjengelig person, men det var fremmed for meg den gang og føltes unaturlig og noe jeg ikke klarte å koble meg på. Men det er en annen innsikt som kom mye seinere, og en helt annen historie.)

Kan det være sånn for deg også? Du skriver at “du føler deg så jævlig lett å erstatte og så innmari vanskelig å elske.” Det høres ut som en historie som ikke oppsto under det forholdet som varte i underkant av et år, i fjor. Det høres ut som en historie som har bodd i deg lenge, kanskje hele livet, og som du ubevisst oppsøker fordi du lengter sånn etter at noen endelig skal elske deg. Du lengter så mye at du, som meg, valgte å se bort fra alle tegnene han ga deg helt fra start. At han ikke klarte å bestemme seg, og det var av og på et helt år. Kanskje var det du som var mest gira på av og på, men sorgen du sitter igjen med og som siver inn i ordene dine, forteller meg at det var motsatt. Når responsen på din spontanbort var “er litt opptatt nå, kan jeg ringe i morgen?”, er det kanskje noe i kommunikasjonen hans før dette som var i lignende stil? Når du faktisk trengte ham og viste ham noe av den ekte deg, trakk han seg bort da? Det er ikke utenkelig.

Og - hvordan ble du møtt som barn når du var sårbar og virkelig trengte noen? Det er kartet ditt over kjærligheten. Det du ubevisst forventer. Det du finner deg i. Det du ubevisst søker - fordi det er kjent. Hjernen vår er dust sånn, den søker det som er kjent, selv om det er dårlig, framfor det som på papiret er trygt. Heldigvis er hjernen plastisk, og vaner og mønstre kan endre seg!

Jeg har forsøkt å beskrive prosessen der sår fra barndommen gjentar seg som voksen i låta mi, Jeg har aldri lært å elske. For det er sånn det er. Hvis du ikke har noe trygt forhold til kjærligheten som barn, hvordan skal du da bare fikse det som ungdom og voksen? Hvis du kjenner deg igjen i noe av deg jeg skriver, så vil oppførselen hans dermed også trigge ditt barnesår, ditt indre barn - det du lengter etter, men ikke fikk. Det er enormt smertefullt.

Sannsynligvis har mannen som forlot deg også sine egne relasjonelle sår. Ellers hadde han oppført seg mer modent underveis.

Traumespesialist Gabor Maté sier: “Det er vanlig å møte noen som er på et lignende nivå av emosjonell utvikling eller bearbeiding av traumer. Men når den ene personen begynner å vokse og utvikle seg, mens den andre forblir på stedet hvil, kan det skape utfordringer.”

Det er kanskje ikke sannsynlig at han som forlot deg rakk å vokse og utvikle seg så mye på den korte tida det gikk før han fikk ny dame. Altså vil hans mønstre gjenta seg med henne, uavhengig av hvor lenge de måtte være sammen. Særlig når forelskelsen har lagt seg. Mønstrene er jo ubevisste, det er de for alle, helt til vi våkner og legger merke til dem. Og eventuelt velger å endre oss. Noen våkner aldri, men det tror jeg du gjør, Maren.

Du slipper nå å være med i hans umodne mønsterdans noe mer. Kan du se det sånn? Jeg takka høyere makter når jeg skjønte hvor heldig jeg var som slapp å være den som skulle vikle seg lenger og lenger inn i mønstrene til han som forlot meg. Når jeg skjønte det, så bare: 🤯!

Og kanskje kan det være en fin anledning til å tenke:

Hva slags menneske vil du ha som din støttespiller? Hvilke kvaliteter skal han ha for at det skal være trygt?

Hva slags støttespiller vil du være - ser du kvalitetene du ønsker deg av den andre, i deg selv? Hvis ikke - begynn der.

Hvordan kan du først elske deg selv litt mer og finne mer av din egen verdi, før du forsøker å få den validert i andre?

Hvordan setter du sunne grenser?

Kjenner du etter i kroppen hvilke beskjeder den gir deg? Kroppen gir tydelige signaler hvis noe ikke er bra eller greit.

Husk: Du er ikke vanskelig å elske. Du er et lysende menneske på jorda som betyr mye for mange. Du har bare ikke funnet et menneske som er trygt nok på seg selv ennå, til å også kunne gi til deg.

Jeg heier på deg!

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷