SPEILET: “Vært utbrent siden jul, skal jobbe 20% nå, og er redd for å gå helt tom igjen…”

“Vært utbrent siden jul, skal jobbe 20% nå, og er redd for å gå helt tom igjen…

Kjersti”

“Sykmeldt pga utbrenthet. Skal prøve noen timer på jobb i morgen - for første gang på 2 mnd. Håper ikke jeg klikker på ungene etterpå. Blir så fort irritabel og får superkort lunte.

Kari”

Ramon Casas, Tired (Fatiguée), c. 1895-1900

Kjære Kjersti og Kari,

takk for at dere deler. Utbrentheten er altoppslukende. Den spiser seg inn i hodet, i kroppen, i selvfølelsen og selvtilliten - inn i alle aspekter av hverdagen. Da jeg jobbet som lærer var jeg utbrent tre ganger, jeg var sykmeldt og borte fra jobb i mange måneder. I retrospekt burde jeg sikkert vært borte enda lenger, men den gnagende følelsen av å være et problem for andre, for kollegaer, for foreldre, og aller mest for elevene, gjorde at jeg karret meg tilbake så fort jeg klarte. For så å bli utbrent igjen, seinere. Det endte med at jeg sluttet i utbrenthet - og i compassion fatigue.

For jeg hadde jo egentlig ikke funnet ut av hvorfor jeg ble utbrent igjen og igjen. Det vil si, jeg trodde jeg visste det da. Jeg trodde svaret var at læreryrket er krevende, utfordringene i elevgruppa var komplekse og til tider veldig store, ressursene føltes ikke-eksisterende, skolesystemet var feilslått og fungerte ikke for de som skulle bruke det, samarbeidet med visse kollegaer var vanskelig (du vet de som stadig blir plassert på nye team i håp om at samarbeidet skal fungere denne gangen) - og selv om alt dette var sant, så trodde jeg at hele grunnen til utbrentheten min lå på et sted utenfor meg selv - jeg trodde alt handlet om arbeidsplassen. Mye handlet om arbeidsplassen, uten tvil, men nå skjønner jeg jo at mye også handlet om meg. Jeg klarte aldri å skjønne når utbrentheten kom. BAM, så var den der. Først snikende, så altoppslukende, og det gikk raskt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forebygge og dra i bremsen før det var for seint.

Det handlet om min egen evne til å sette grenser: Uten å vite det da, var jeg en vandrende people pleaser. Min favoritt-default-frase på jobben var: Null stress! Og jeg trodde det var en bra ting! Jeg så på meg selv som en som var et godt eksempel, som var positiv, som tok i et tak ekstra, og gikk den ekstra mila for ungene. Og det er ikke noe i veien med den tankegangen, tvert imot, men jeg glemte helt å balansere det med å kjenne etter hva jeg orket, hva jeg burde, hva som var mitt ansvar og hva som var andres. Jeg skulle ikke bare “redde” alle ungene i klassen min som trengte meg, men gjerne i andre klasser også, om ikke læreren der var helt påkobla. Om sjefen spurte om jeg kunne gjøre en ekstra oppgave fordi jeg hadde kunnskapen han trengte - selv om jeg allerede lå bakpå på alt annet jeg skulle gjort, og ikke rakk å spise i lunsjen uten å jobbe: NULL STRESS! Ja, jeg likte å føle meg ønsket og verdsatt og viktig, men jeg var overhodet ikke i kontakt med hva jeg trengte eller hvor grensene mine for å bli utslitt lå. Jeg hadde en idé om at engasjementet mitt trumfet alt. I tillegg var det å være lærer en del av identiteten min. Hvis jeg ikke klarte å være lærer, hvem var jeg da?

I tillegg synes jeg det var vanskelig å sette en grense for at nå er det nok. Til å faktisk få en sykmelding. Jeg holdt ut litt til og litt til, med tanke om at det ville påvirke så mange negativt om jeg ble borte. Jeg klarte ikke å leve godt med at ungene skulle miste stabiliteten og tryggheten, og få en random vikar som ikke kjente til deres vonde barndommer og ekstra behov - de bare jeg visste. At foreldrene skulle bli skuffa og kanskje til og med sure og frustrerte, og at kollegaene mine nå fikk masse ekstra oppgaver lesset over i fanget. Jeg hadde en idé om at jeg var uerstattelig. Viktig, ja. Uerstattelig? Ingen er det. Den jeg fullstendig glemte i denne angstspiralen var meg selv.

Det handlet om min egen evne til å være tydelig, og frykten for å skuffe noen eller lage dårlig stemning: Dette henger jo tett sammen med people pleaseren i meg, som nevnt i forrige punkt. Fra jeg var liten har jeg alltid vært ekstremt konfliktsky. Gjennom mine 17 år som lærer hadde jeg heldigvis et bra samarbeid med de aller fleste jeg jobbet med (som de fleste people pleasere), men som alle opplever, så møtte jeg også på noen der samarbeidet ble vanskelig. Jeg hadde en stor frykt for at utfallet ved å sette seg ned med vedkommende og være tydelig på hva som fungerer og ikke, skulle bli ubehagelig. Jeg gjorde det jeg kunne for å unngå dårlig(ere) stemning. Noe det uansett blir med en stor elefant i rommet. I stedet valgte jeg strategier som å bite ting i meg, spede forsøk på å si ifra med humor, ventilere til kollegaer som også opplevde samarbeidet som vanskelig, og ha en dialog med sjefen min, som fikk i oppgave å finne en løsning. Alle disse løsningene er vanlige og de kan også være gode - på kort sikt. Problemet blir bare at denne dansen gjentar seg hver gang man havner i lignende situasjon. Kanskje kunne det vært unngått hvis jeg hadde turt å være tydeligere og sette grenser på et tidligere tidspunkt.

Det handlet om min evne til å ta vare på meg selv - også utenfor jobb: Ikke overraskende gjentok dette handlingsmønsteret seg i alle mine parforhold opp igjennom årene. No shit, sherlock! Jeg så det selvsagt ikke med klarhet da, men det var jo det samme: “Wææ, dette kjennes ikke bra, jeg er skuffa, såra, sint, men hvis jeg agerer på dette så mister jeg kanskje kontakten med den andre. Jeg orker ikke konflikt, orker ikke å holde noen ansvarlig, orker ikke sette grenser og vise tydelig hvor de går - for hva kan skje da? Så jeg biter i meg og ventilerer til venner - helt til jeg drikker meg full og alt eksploderer.”

Uten sammenligning forøvrig, jeg drakk meg åpenbart ikke full på jobb, men jeg hadde samme strategi for å møte ubehag og det at noen potensielt kunne bli sur på meg, eller i verste fall ikke like meg mer.

Hvor tror du denne frykten først oppsto?

Fordi jeg var så i lite kontakt med mine egne grenser, som jeg lot andre tråkke over gang på gang, fordi jeg var så i lite kontakt med kroppen min, og fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle gjøre det annerledes, lente jeg meg på en av de vanligste måtene vi forsøker å regulere et stressa nervesystem: flukt. Jeg spiste, hang med venner der jeg kunne fjase og tulle med alt og alle, binga TV-serier, scrolla og drakk meg full hver eneste helg. Når jeg ikke gjorde dette måtte jeg jo kjenne etter. Det ble gråt, krangel når jeg forsøkte å sette grenser (fordi jeg var sammen med emosjonelt umodne menn - akkurat som meg) og en følelse av håpløshet. Ikke så rart man flykter da.

Jeg var et vandrende bevis på et menneske i fornektelse, som intenst forsøkte å ignorere alt kroppen prøvde å fortelle. Det villeste eksempelet på dette er fra tida, rett før andre gang jeg var utbrent. Jeg var midten av trettiåra, hadde gått gjennom et heftig samlivsbrudd (som jeg skriver om i The Salvation) og i stedet for å bearbeide, så var mitt mål å overleve. Jeg jobbet 80% som kontaktlærer (på papiret, men jeg var på jobb mer enn 100%), og var på fest tors-lør hver uke for å jage etter noe som kunne føles godt (flukt). Jeg ga med andre ord alt jeg hadde, overalt, det var som å leve i et evig jetlag der jeg snudde døgnet hver eneste uke, og aldri fikk henta meg inn igjen. Dette holdt jeg på med i et par år, helt til kroppen min prøvde å sjokke fornuft i meg. Det endte med at jeg satt i en utviklingssamtale med en far og en datter da jeg merket at synet på høyre øye ble borte. Etter ganske kort tid ble jeg helt blind på øyet.

Vet du hva jeg gjorde?

Ikke det jeg burde gjort: avsluttet og ringt legevakta.

Jeg fortsatte samtalen og lot som ingenting. De merket ingenting. Kan du tenke deg hvor mye energi kroppen bruker på å presse ned en sånn frykt og panikk? Likevel var frykten for å konfrontere det som skjedde, for å skuffe pappaen som hadde møtt opp, og være til bry, større!

Jeg husker jeg gikk inn til kollegaene mine og sa det som om det var en vits: haha, vet dere hva sjukt som skjedde nå? Jeg mista synet på høyre øye! Og lo. Ubevisst trodde kroppen min at jeg måtte si: NULL STRESS! DET GÅR BRA MED MEG! IKKE TENK PÅ DET!

Det er totalt vilt å tenke på nå.

Synet kom tilbake etter 45 minutter og jeg fortsatte dagen som planlagt. Men det var starten på slutten - i den runden av utbrenthet. Jeg ble sykmeldt i måneder etterpå. Når jeg skriver dette nå, skjønner jeg at dette er ekstremutgaven. Alle drar det heldigvis ikke så langt i flukten. Den gang hadde jeg heller ikke barn. Men som Kari skriver; hun har kortere lunte, er mer irritabel. Det kjenner jeg igjen i. Så klart smittet utslittheten og utbrentheten min over på elevene mine. Jeg er i utgangspunktet en rolig person, men med det psykiske presset - jeg var vár for lyder (hei, skolen!) og konflikter (både gjennom livet og p.g.a utbrentheten), jeg var fysisk sliten, og selvsagt ble jeg sint innimellom. Så skal det også være rom for å vise alle følelser, også foran barn, vi er tross alt rollemodeller. Men vi må reparere, ta ansvar, forklare og vise dem hvordan man går videre også. Som utilsiktet eksponeringsterapi for konflikter, var skolen den perfekte læringsarena for meg. For her måtte jeg løse dem konstant. Jeg fant ut at jeg er svært god til å være fredsmegler og diplomat, men hadde fortsatt en lang vei å gå hvis jeg var part i konflikten selv.

Det utbrentheten gjorde for meg, som var bra, var at den presset meg til å sette ned tempoet. Til å skru på meg selv. Til å kjenne etter at jeg trengte ro, hvile, stillhet, natur, kunst og musikk, bøker, inspirasjon, håp, noe annet. Kroppen hadde jo forsøkt å gi signaler i evigheter, først subtile, så mer fysiske og merkbare, før det til slutt ble kollaps. Kroppen vet. Jeg bare lytta ikke til den.

Så - hvor og når har jeg lært at jeg må si: null stress, ikke tenk på meg, det går heeeelt bra, for å sørge for at ingen blir sure på meg? Hvor har jeg lært at det er jeg som må ta ansvar for å bevare stemninga, for å unngå konflikt, for at kontakten med andre ikke blir brutt, for å være grei og likandes, for å si ja, selv når jeg ikke vil, for å holde igjen følelser og det jeg mener? Alt dette som gikk på kompromiss med hva jeg trengte.

Som med alt jeg skriver på internett, så må vi til barndommen. Vi, som ble sendt på rommet alene som straff når vi ble sinte, viste motstand og hadde en atferd som de voksne ikke godkjente - vi hadde trengt trøst og forståelse, voksne som hadde emosjonell kapasitet til å co-regulere nervesystemene våre tilbake til ro. Voksne som var guider og som satt grenser med ro og tydelighet, og ikke med kjefting og skamming. De voksne var det ikke mange av på 80- og 90-tallet, da jeg vokste opp. Den foreldregenerasjonen gjorde så godt de kunne, med de verktøyene de hadde tilgjengelig - med det de hadde lært - akkurat som vi forsøker å gjøre så godt vi kan - med en helt annen tilgang på verktøy (hei, internett!)

Det er dét som er uforbeholden kjærlighet: Jeg tåler deg, selv når du har det vanskelig og viser det på krevende måter. Forbeholden kjærlighet er å få aksept når du oppfører deg sånn noen andre vil - å få straff, enten i form av isolasjon, silent treatmeant (frakobling), kjeft etc, når du ikke oppfyller kravene som er satt. Å miste kontakten med den du elsker og trenger mest (forelder) er så smertefullt at man over tid lærer å tilpasse seg. Dempe seg. Presse bort enkelte følelser, og med det livsviktige behov for å uttrykke seg. Ja, så ble vi innmari gode til å følge regler. Til å være lydige. Men til en enormt høy pris. Altfor høy.

Vi lærte akkurat det jeg beskriver over her - å bli people pleasere, å ikke sette grenser, å ikke si ifra - sånn atferden min var på arbeidsplassen og i relasjoner.

Så kjære Kjersti og Kari; er det noe av dette som resonnerer i dere?

Her er noen spørsmål å tenke på:

Hvorfor er du utbrent? (Kan det også være andre forhold enn selve jobben? Relasjoner? Barndom?)

Hvilke ting handler kun om arbeidsplassen? (Og kan noe endres?)

Hvilke ting handler om deg og dine mønstre? (Hvorfor er du redd for å gå tom igjen?)

Liker du egentlig det du jobber med - eller er det kun for å tjene penger til livets opphold? (Hvis nei - hva annet er du god til? Ikke nødvendigvis teknisk eller studert, men dine kvaliteter som menneske)

Hvem, hvis noen, påvirket deg til å velge denne jobben? Til å studere fagfeltet?

Har du vært tydelig nok i å kommunisere hva du trenger, og hva du ikke ønsker?

Hvordan tar du vare på deg selv i utbrentheten, og ellers? (Hvile, meditasjon, yoga, lese, leke, gjøre noe du liker)

Kan du være litt mykere, mildere, snillere med deg selv nå, og tenke på at du kan få lov til å hvile og vente den tida det tar?

Hvordan kan du gi deg selv (og ditt indre barn) mer omsorg?

Hvor kan du be om hjelp?

Kan det være at du er en som trenger en jobb med saktere tempo og mer tid til ro enn den du har idag?

Må du tilbake?

Vil du tilbake?

Anbefaler også å følge Kristine Karly Tesaker på Instagram, hun har også skrevet en bok om stress og utbrenthet, Hjerteøvelser. (Jeg har ikke lest den, med det hun skriver på insta er skikkelig fint)

Husk: egen oksygenmaske på først.

Jeg heier på deg! Én dag er du på andre sida av dette.

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷