SPEILET:“Har en mann med barndomstraumer (tror jeg), et indre barn som reagerer med angrep under press. Som ikke våger sette grenser fordi han ikke takler å møte skuffelser..”

“Har en mann med barndomstraumer (tror jeg), et indre barn som reagerer med angrep under press. Som ikke våger sette grenser fordi han ikke takler å møte skuffelser..

Tone”

LOVE av Alexander Milov

Kjære Tone,

Det er i forholdene våre at våre indre barn virkelig viser seg. Det er her du blir trigget av alt som minner om barndommen, om den tilknytningen du opplevde til omsorgspersonene dine, som også preger den voksne deg. Ofte skjønner vi ikke sammenhengen med barndommen, at det faktisk er våre indre barn som dukker opp når vi blir redde, føler oss forlatt, misforstått eller når noen tråkker over grensene våre. Den følelsen minner oss om noe vi har opplevd før, og sånn vi lærte å se verden og oss selv, som barn. Når partneren gjør noe som frembringer ubehag, pirker det rett inn i barnesåret. Vi ser verden gjennom øynene til vårt indre barn - i alle aldre.

Det indre barnet er en ubevisst del av tankene dine. Det bærer med seg behovene som ikke ble møtt da du var liten, og undertrykte følelser fra barndommen. Men også kreativiteten din, intuisjonen din og evnen til å leke. Jo tryggere forhold et barn har til omsorgspersonene, jo større er evnen til å kunne regulere følelsene sine, til å være leken og spontan, og til å lytte etter til hva kroppen faktisk forsøker å fortelle.

Når vi er mellom 0-7 år lagrer vi alt vi ser og hører, nesten som en svamp! Hvis vi tenker på hjernen som en tom datamaskin, så er alt du observerer og hører fra omsorgspersonene, som dataprogrammene som blir installert. Som barn tror vi at alt som blir sagt til oss og om oss er sant. Vi klarer ikke å forstå at de voksne kanskje ikke mener det de sier. Blir du sendt på rommet som straff, blir du forvist fra flokken; som barn vil du tenke at det er din egen skyld og at det er fortjent. Hvis budskapet du lærer som barn er: “Slutt å sutre, det der er ikke noe å grine for! Ikke snakk sånn! Ikke oppfør deg sånn! Nå fikk DU meg til å... slå, kjefte, bli sint, gråte!”, så har du også lært at å vise vonde følelser, som sinne, sorg og gråt, kan føre til straff og isolasjon. Barn er avhengig av de voksne, det er et overlevelsesinstinkt, og dermed vil de utvikle ulike strategier for å holde ut - for å overleve. Igjen - dette skjer helt ubevisst. Noen blir ekstremt lydige og slutter å vise følelser som ikke er lov, noen sier overdrevent unnskyld, også for ting de ikke trenger å beklage (som å gråte eller når noen tråkker over grensene deres), mange blir people pleasere som prøver å lage god stemning, og som ikke kjenner etter hva de faktisk vil og trenger, mens andre utagerer i opprør fordi de ikke føler seg sett og anerkjent, eller for å få oppmerksomhet.

Greia er at dette fortsetter vi med som voksne. De mønstrene vi lærte som barn blir ikke borte på magisk vis den dagen vi blir voksne. Hvilken dag er egentlig det?

Du tror at mannen din har barndomstraumer. Er det noe du kan være vennlig nysgjerrig på, som dere kan snakke om? Gå i tilfelle mykt fram, som du ville gjort med et barn der du skal vise at du er en trygg voksen som kan lytte.

Én ting er iallefall sikkert: Vi kommer oss ikke gjennom barndommen uten emosjonelle sår som påvirker oss som voksne. Vi tenker ofte på traumer som de dramatiske tingene, det vi kaller big t trauma; at man har vokst opp med vold, overgrep, rus, rasisme, i krig og naturkatastrofer, eller har opplevd store ulykker osv. Men det som kanskje ikke snakkes så ofte om, er at det er mange som har vokst opp med de mer “usynlige” traumene, de vi kaller small t trauma; alt man skulle fått, som man ikke fikk. Kort oppsummert: uforbeholden kjærlighet.

Isteden opplevde man for eksempel konstant kritikk, å ikke få nærhet og trøst, gjentakende straff, isolasjon (husarrest, straff på rommet), å ikke bli hørt og trodd, og å ikke få emosjonell støtte. Som Gabor Maté sier: Et barn blir ikke traumatisert av å ha det vondt - et barn blir traumatisert av å være alene med det som gjør vondt. Å gråte ned i puta eller slutte helt å vise gråten, å ikke kunne fortelle hvordan man egentlig har det og at ingen spør - det skaper traumer. Gutter er ofte oppdratt til å være sterke og tøffe, og det gjør det utrolig vanskelig for dem å møte og forstå store følelser i relasjoner som voksne. Vi må la guttene våre få gråte og vise hele følelsesregisteret! Sensitiviteten vår er en superkraft i relasjoner.

Hvis mannen din reagerer med angrep under press er det jo nettopp fordi han forbinder press med noe så ubehagelig at han går i fight (og kanskje noen ganger i freeze eller flight?), og at han vil prøve å unngå situasjonen. Det sitter så sterkt risset inn i det ubevisste, emosjonelle minnet hans, at han havner i overlevelsesmodus umiddelbart. Han blir redd, rett og slett. Det er nok kanskje ikke redd han tenker at han er, veldig mange menn har ikke noe bevisst forhold til den følelsen, nettopp fordi de fikk modellert at de ikke skulle være redde. Men det er primært det de er. Redde for å miste kontakten med den de elsker og trenger. Sekundært kommer det ut som sinne.

Når vi mister kontrollen over følelsene, går vi ubevisst til mønsteret som er lagret som barn. Én i forholdet kan være pågående, gjenta seg og gå etter, mens den andre kan stenge ned, slutte å snakke og gå i lås. Det de de fikk modellert hjemme, mange år før. Hadde man en kontrollerende forelder som la seg opp i alt, blir man kanskje lett trigga hvis partneren ber deg om noe, kritiserer noe man har gjort eller ikke gjort. Det virker masete, det minner om den kontrollerende forelderen, og man får en reaksjon. Et såra indre barn vil kunne få voksentantrums - smelle med dører, velge silent treatment, kjefte og rope, gå i forsvar og kritisere, kalle den andre ting, skamme den andre, benekte følelser og den andres opplevelser, og kan tenke at “en ny” skal redde dem. Dette er barnets måte å kommunisere på.

Når to voksne krangler, krangler egentlig deres to indre barn om å bli forstått - for å få kontakt. Hadde mønsteret de hadde med seg fra barndommen vært trygt, ville man kunne regulere følelsene raskt og kanskje møtt det med nysgjerrighet: “Jøss, hva skjedde nå? Kan du hjelpe meg å forstå hva du opplever nå?” Eller man kunne forklart hva man trenger på en rolig måte, og sette tydelige grenser. Kan du forsøke å se for deg bildene av dere to som barn? At det er dere som krangler?

Du nevner at mannen din ikke våger å sette grenser fordi han ikke takler å møte skuffelser. Hva tror du er hans erfaring med å sette grenser som barn? Hva skjedde når han forsøkte å si hva han ville eller ikke ville? Når han viste sitt autentiske jeg? Og hvem har skuffet ham igjen og igjen? Så dypt at han i voksen alder ikke vil sette grenser fordi det kan føre med seg ubehag? Å sette grenser er også potensielt sjansen for at den andre trekker seg unna eller viser misnøye - jeg vil tro at mannen din kanskje har noen dype sår i forbindelse med at noen han trengte trakk seg unna, trakk tilbake kjærlighet, ble kald eller straffet ham.

For at vi skal kunne stå støtt i oss selv, både som partnere og foreldre, så må vi gå ubehaget i møte. Vi må være nysgjerrige på hva som skjer i oss når vi mister kontrollen over følelsene og enten shutter ned, pleaser eller utagerer, og ikke minst - hvorfor reagerer vi som vi gjør? En annen ville kanskje reagert annerledes?

Når vi kommer oss dit, kan gode ting skje. Da kan vi se på barnet i oss med omsorg. Vi gjør så godt vi kan. Men de strategiene vi brukte da vi var små er ofte ikke så hensiktsmessige lenger.

Hvordan kan vi øve oss på emosjonell regulering?

Hvordan kan vi åpne opp og legge merke til det såra og redde indre barnet?

Hvordan kan vi tørre å tro på at det er trygt her nå?

Også er det sånn at du kan ikke endre den andre, men du kan endre deg selv. Du kan fortelle og forklare og vise, men når alt kommer til alt må hver og én selv ha motivasjon og innsikt til å endre seg. Det er lettest å se alt partneren mangler og gjør feil, og alle mønstrene der som kræsjer med våre egne. Vi ser alt vi mangler og trenger og lengter etter - men vi kan kun begynne med oss selv, med å granske egne mønstre og hva som skjer i oss i møte med den andre. Vi må selv begynne på jobben med å regulere følelser, være transparente og tydelige i kommunikasjonen, være ærlige og modige, og ikke passiv aggressive - også er er det ganske stor sannsynlighet for at den andre følger etter når den merker endringen i oss.

For vi må jo det, endre oss til det bedre. Endre kurs, hente kunnskap. Vi må bryte generasjonsmønstrene - for barna våre. Våre foreldre gjorde så godt de kunne med de verktøyene de hadde. Ofte var det ikke godt nok. Så blir det vår oppgave, med nye verktøy, å sette en strek over det som har vært, og finne fram nye farger, til nye kart og tegninger.

Jeg heier på deg, Tone!

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷