SPEILET: “Jeg sitter og hører på Alvins sang. Den røsker skikkelig i hjertet, og jeg føler på lengselen etter å bli elsket i så mange år.”
“Jeg sitter og hører på Alvins sang. Den røsker skikkelig i hjertet, og jeg føler på lengselen etter å bli elsket i så mange år.
anonym”
Kjære anonym,
først og fremst blir jeg så veldig glad for at du hører på Alvins sang. Det er en helt spesiell følelse å skrive sanger som jeg har så veldig behov for å dele med verden, for så slippe dem ut der, bokstavelig talt slippe dem ut av hendene og bare la dem få leve sitt eget liv. Kanskje noen møter på sangene og umiddelbart elsker dem, kanskje de blir oversett av mange, kanskje vil noen si: njæ, ikke for meg. Det er utenfor min kontroll. Det eneste jeg vil er selvsagt at de små, og samtidig for meg store, sangene skal få kjærlighet, at noen skal forstå dem - og med det forstå meg. For det er sånn jeg skriver sanger. Sangene mine kommer fra et ekte sted. Et hellig sted kanskje. I alle fall fra noe som er sant.
Er det sånn det føles når vi må slippe våre egne unger ut i verden også? Når de skal ut og bygge sitt eget liv, og vi så gjerne skulle beskyttet dem fra å bli oversett og avvist, at vi så sterkt ønsker at de skal få kjærlighet, at noen skal forstå dem, at noen skal verdsette og elske det aller fineste vi har?
Helt likt blir det jo ikke, men jeg tror det er noe av den samme følelsen.
Da jeg skrev Alvins sang i 2022, som en del av plata Alltid litt modig, alltid litt redd (2023), var det mitt første forsøk på å beskrive barndommen min. Jeg hadde aldri turt å sette ord på noe som helst av barndommen, jeg hadde aldri skrevet på norsk før heller, så det var liksom ingenting å gjemme seg bak. For det var det jeg aller helst ville. Gjemme meg. Men man kan ikke gjemme seg og være synlig i offentligheten på samme tid - jeg måtte ta et valg.
Jeg tror frykten for å fortelle om barndommen var todelt. Den åpenbare delen var at familien min skulle høre sangene, men jeg tror også at det var dette andre, det subtile. Å vokse opp med en barndom som min, som tross alt var uten vold, overgrep og rus, og lik veldig mange andres barndom på 80 og 90-tallet (og bakover), føltes på den ene siden ut som noe jeg ikke hadde rett til å klage over, og samtidig kjente jeg så sterkt på ensomhet og akkurat den samme lengselen etter å bli elska som deg, anonym. Når jeg holder foredrag om Det indre barnet, så møter jeg på akkurat sånne som oss: små barn i voksne kropper som er ensomme, som fortsatt lengter etter kjærlighet, som ikke er kobla til kroppene og følelsene sine - og de skjønner ikke helt hvorfor. Vi er overalt.
Biologisk sett har vi mennesker et ufravikelig behov for kjærlighet, for å høre til, for å ha en flokk. Fra vi er barn er vi totalt avhengig av flokken for å overleve - en menneskebaby er noe av det mest sårbare som finnes. For at barn skal føle seg trygge, og seinere bli trygge og robuste voksne, må de få dekket disse behovene jevnlig:
- å føle seg elska - uten betingelser som god oppførsel og prestasjon
- å bli sett, hørt og forstått
- å få nærhet, kos og kroppskontakt gjennom hele barndommen
- å få trøst, selv når den voksne synes det er en “liten” ting
- å kunne få være sitt autentiske jeg
Altså å ikke få stadig beskjed om å skjule deler av seg selv, være mer som et søsken eller andre barn som oppfører seg bedre.
Hvor mange av disse behovene følte du at du fikk dekka i barndommen?
Det indre barnet er en ubevisst del av tankene dine. Alt du har opplevd setter spor i større og mindre grad, og måten du ble møtt på i barndommen, blir din måte å navigere i voksenlivet ditt på. Måten du forholder deg til andre mennesker på, måten du forholder deg til konflikter på, måten du krangler på, måten du reparerer på, måten du tar risiko på, måten du bearbeider vonde ting på, måten du tar plass i verden på - ja, måten du tar imot og viser kjærlighet på.
Uten at du tenker over det. Uten at du ser hvordan mønstrene oppstod.
Min drivkraft i alt jeg driver med er å skru på lommelykta til folk, og vise dem hvordan det henger sammen.
Det indre barnet ditt bærer med seg:
- Behovene som ikke ble møtt da du var liten - å føle seg ubetinget elska, å bli sett, hørt og forstått, nærhet, kos og trøst, å få være ditt auteniske jeg
- Undertrykte følelser fra barndommen - alle følelsene du ikke fikk vise, kanskje særlig når behovene ikke ble dekka: sinne, skuffelse, tristhet, stolthet, frykt, ensomhet, utrygghet
- Kreativiteten din - alt kreativt du elsket å gjøre som barn - og fortsatt elsker. Noe har du kanskje lagt bort fordi du en gang fikk beskjeden om at du ikke var god nok/ikke skulle bruke så mye tid på det/det var barnslig etc. Noe bor i deg fortsatt, hos noen mindre, hos noen mer
- Intuisjonen din - magefølelsen din. Grensesetting. Ofte om noe ikke er som det skal: relasjoner, jobbtilbud, risiko. Hvis du hele livet har lært at du må undertrykke det du egentlig føler (gi onkel en klem fordi du får beskjed, selv om du ikke har lyst / kroppen vil ikke gå alene til butikken, men mamma sier at du skal), så vil det kunne bli vanskelig å kjenne etter hva du egentlig vil og hva som er trygt, som voksen. Det kan bli vanskelig å sette sunne grenser, fordi du har lært at du skal please og ikke være til bry
- Evnen til å leke - hvis du lærte at å gjøre feil/oppføre seg feil fikk straff eller konsekvenser som kjeft og isolasjon, ble det vanskeligere å slippe seg helt løs og leke jo eldre du ble. Å ha andres øyne på deg når du er ditt autentiske jeg og ikke har kontroll, kan føles skamfullt
Refleksjon: om du er på jobb og dere i et fellesmøte får en oppdage der dere skal spille rollespill. Hvordan ville det kjennes for deg?
Opplevelsene vi hadde som barn ble ikke borte i det vi ble voksne.
Når ble vi egentlig det?
Jeg føler meg ofte som en voksen og et barn på samme tid, og det har jeg forsøkt å beskrive gjennom de 9 sangene på Alltid litt modig, alltid litt redd.
Alvins sang, som åpner plata, er speilsangen til Monicas sang, som avslutter den. Ja, også er Alvin med på begge sangene også, den gangen 3 år, og binder alt sammen. 🩷
Alvins sang er min forsikring om at ungen min skal få en annen oppvekst enn min; en oppvekst der han skal få vise alle følelsene sine, også de sterke og vonde - uten å bli straffa og sendt på rommet. Der han skal få gråte fritt sammen med meg når han trenger det, og ikke måtte skjule gråten i puta. Der han skal få trøst og ros og tålmodighet, der han skal bli lytta til sånn at han vil fortelle, og få svar på spørsmålene sine - også de som er vanskelige for meg. Og ikke minst - at han skal få en unnskyldning alle gangene jeg ikke får det til (og det blir mange - det krever mye å lage nye mønstre, og det er ok.)
Da jeg skrev Alvins sang så jeg for meg at den ville treffe foreldre. Men vet du hva som er så innmari fantastisk fint? Jeg har fått flere videoer av små barn, på kanskje 4-5 år som kan teksten og synger hele sangen. Jeg hulkegriner hver gang. Alvins sang ligger i utallige nattalister på Spotify, og rundt om i landet lytter små barn til den før de sovner. Sangen har reist lenger enn jeg noen gang kunne sett for meg, og det er så stort for meg.
Monicas sang er sangen til mitt indre barn. En trøstesang. En sannhetssang. En sang om konsekvensene av det vi før kalte en helt vanlig barndom, der mange av oss hadde foreldre som ikke var emosjonelt påkobla, fordi de ikke visste bedre. Fordi de hadde sine egne barnesår og foreldre-rollemodeller de kopierte uten å tenke seg om. Det er sangen fra den voksne meg til lille meg. Monicas sang er også en sang som veldig mange kobler seg på og kjenner seg igjen i. Den har blitt spilt i kirker og i podcaster, jeg har selv spilt den på boklanseringer og barnevernkonferanser. Nå handler den også om andres liv, og ikke bare mitt. Det føles så godt, kanskje særlig siden den speiler en så sårbar del av meg og kosta meg veldig mye både å skrive, spille inn og slippe.
Jeg føler meg så sett gjennom musikken min. Det var alt jeg lengta etter som barn.
Både Alvins sang og Monicas sang er min måte å bryte mønsteret på, og min påminner og forpliktelse, ikke bare til ungen min, men også til meg selv, om at jeg kan velge annerledes.
Vi har internett.
Vi har tilgang til allverdens eksperter og forskning.
Vi kan bryte mønsteret.
Vi vet bedre.
Om et par uker er det to år siden Alltid litt modig, alltid litt redd kom ut i verden. Singlene slapp jeg fra våren og gjennom hele høsten, og 2023 ble et år der jeg hoppa inn i det jeg aldri trodde jeg skulle tørre: skrive og snakke om at jeg var ensom og hvordan bardommen banet vei til det. Minnefunksjonen på Instagram gjør meg stadig varm i hjertet, for når man slipper musikk kommer man også nærmere de som lytter, når de forteller hva de føler etter å ha oppdaga låtene for første gang.
Her er noen av meldingene jeg fikk etter jeg slapp Alvins sang. De bor i meg ennå.
Da jeg slapp Alvins sang var jeg også gjest i podcasten Foreldrerådet og snakket om hva man kan lære av egen bandom:
ALVINS SANG
Intro, Alvin, 3 år: “Jeg elsker mamma veldig mye, og mamma elsker meg.”
I kveld før du sovna
sa du
jeg elsker mamma
og mamma elsker meg
Det gikk et skred der inne
noe løsna og jeg grein
Og du er bare to år
og jeg førtitre
men du trykka på en skjult knapp
langt inni meg et sted
Der jeg ikke har noen alder
jeg er liten
jeg er stor
For den kjærligheten som bor i deg
har plutselig fått ord
Herregud, du er ungen min
og jeg er mamma
og livet ble aldri sånn som jeg planla
men du var den viktige biten jeg mangla
Du var den viktige biten jeg mangla
Jeg har alltid lengta hjem
til et sted jeg ikke finner
Leita uten kart i mørket
gått hele livet rundt i blinde
Men nå
helt stille
vet jeg endelig hvor jeg er
For den som følger hjertet
kan ikke gå seg vill her
Herregud, du er ungen min
og jeg er mamma
og livet ble aldri sånn som jeg planla
men du var den viktige biten jeg mangla
Du var den viktige biten jeg mangla
Hjem er den myke huden din
som stryker vart mot min
Hjem er pusten som går saktere
i det du sovner inn
Hjem er den såre gråten
når du er syk og vil ha kos
og du roper et navn
og det er mitt
Hjem er å åpne hjertet med myk stemme
når din er hard
og si
her kan du alltid gråte fritt
ja, hos mamma
ja, hos mamma
kan du alltid gråte fritt
Ja, hos mamma
ja, hos mamma
kan du alltid gråte fritt
Jeg håper du klarer å kjenne den kjærligheten du lengter etter, anonym. Jeg tror den finnes rundt deg!
Stor klem og kjærleik,
Monica 🩷