Orker du ikke verden akkurat nå?

Verden er så jævla mørk nå, jeg vet at du føler det samme. Vi får et folkemord livestrømma på internett 24/7. Hylende unger, alene i verden. Avrevne lemmer. Ingen steder å dra. Politikken hardnes til i alle land, folk blir drept for det de tror på, på begge sider av det politiske landskapet. Det er krise på krise, og det føles ut som det bare eskalerer.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt: "Jeg fatter det ikke! Hvorfor skjønner ikke folk at dette vil bidra til flere drap, mer hat, mer krig, eternal doom?!"

Det føles som om verden har gått av hengslene og at majoriteten synes vi er på rett vei. 

Det er lett å miste håpet.

Det er lett å bli deprimert.

Det er lett å få panikk.

Det er lett å gå i frys. 

Om du er den som deler hver eneste oppdatering fra Gaza du kommer over, eller er den som scroller kjapt videre når bildene kommer, så er begge deler forståelig. Jeg har vært begge steder. 

Jeg har vært den som har skrevet lange tekster i sosiale medier med budskapet: "Vi kan ikke velge å se en annen vei! Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Det kunne vært din unge."

Og det er sant. Men jo mer jeg så og jo mer jeg tok inn, jo dårligere ble jeg. Først ble jeg sint. Så rasende. Seinere fant jeg meg selv sittende å hulke hver eneste dag, parallellt med at det ble mørkere og mørkere i hodet. Jeg ble apatisk, redd, jeg mistet håpet, mistet lysten til å gjøre noe som helst. Så skjønte jeg at 5-åringen min trenger ikke meg noe mindre selv om andre har det verre. Det finnes en verden her også som jeg må leve og fungere i.

Jeg måtte forsøke å komme meg ut av frys-reaksjonen, og det betød å ta pauser. 

Har det føltes skamfullt å slutte og lese nyhetssaker og scrolle raskt forbi bilder av mennesker i total nød? Ja.

Men det stemmer ikke at jeg tåler den uretten så inderlig vel. Jeg tåler den ekstremt dårlig. Jeg slutter ikke å tenke på det selv om jeg ikke tar det inn hele tida.

Vi trenger de som deler og informerer og minner oss på, igjen og igjen, at vi ikke må bli apatiske. De har en ekstremt viktig rolle. Men alle tåler ikke like mye. Noen kan gå videre etter å ha lest dagens nyheter og sett bilder fra folkemordet. Andre får ikke sove om natta.

Innimellom stopper jeg og ser. Hulker og ser. Hver måned gir jeg mitt faste beløp til Leger uten grenser. Jeg viser i SoMe hvor jeg står når vi skal stemme ved valg. Altså forsøker jeg å bidra på de områdene jeg har en reell mulighet til å gjøre en forskjell. 

Og nå inviterer jeg deg til en samtale med Katrin Glatz Brubakk. Katrin er barnepsykolog, forfatter og feltarbeider for Leger uten grenser. Katrin er sannhetsvitnet som drar ned og hjelper når vi andre går i frys. Hva får henne til å gjøre det? Det hadde aldri jeg turt. Hvem er hun egentlig? Hvordan var veien hennes inn i feltarbeid?

Hun har skrevet bøker fra arbeidet hun har gjort i både Moria-leiren på Lesvos og i Gaza. Hun har møtt ungene der, har sett alt de står i av jævelskap, men samtidig ser hun verden gjennom barnas øyne og minner oss på det som virkelig betyr noe: Håp.

Hun sier selv at vi alltid må holde fast i håpet. 

Hvordan gir hun håp til ungene i Gaza - er det mulig?

Hva kan hun si til oss her hjemme i privilegerte og fredelige Norge, sånn at vi også holder håpet oppe og ikke skammer oss for at vi ikke er sånne som reiser ned til nøden? Hva kan vi bidra med og gjøre? 

Kanskje tenker du nettopp at; ouff, nei det der orker jeg ikke å høre noe mer om. Jeg blir så trigga, føler meg så skamfull, blir så overvelda. Jeg kan ikke dra på den samtalen.

Jeg vet ikke om du har vært på Det du trenger å høre før, men på alle samtalene er vi innom temaer som er vonde. Men det som er så innmari fint når vi kommer sammen sånn, er at det føles så mye lysere og lettere etterpå. Du får speilet deg i de andre som er der og i oss på scenen. 

Jeg håper du går ut av det rommet med inspirasjon og et varmt hjerte. Du trenger alltid en klem. Kom og få en i form av håp. ❤️

Husk at SPEILET her på hjemmesida mi er åpent for deg. 

Du kan skrive et lengre brev, men det trenger ikke være det. Det kan være ett enkelt spørsmål, noe du tenker på, et hjertesukk eller noe som får hjertet til vibrere.

Jeg vil gjerne høre fra deg.

Jeg poster det du skriver og det jeg svarer. Jeg poster kun fornavn. Du kan også velge deg et dekknavn eller kallenavn om du vil. Alt er opp til deg.

Gleder meg til å høre fra deg ❤️