I desember skrev jeg et innlegg om julesorg. Det gikk viralt og kom i KK.

Den 15. desember skrev jeg spontant et innlegg på Instagram. Det ble til i hui og hast mens 5-åringen min satt i badekaret, før det var legging. I løpet av snaue 20 minutter hadde jeg funnet og laget bildeposten og skrevet ordene som skulle vise seg å treffe rett i magen og hjertet på hundretusener av folk!

Jeg la vekk telefonen, la ungen min, og halvannen time seinere så jeg at telefonen kokte over av notifications.

Noe ved det innlegget hadde truffet noe så sjukt.

Per nå har det innlegget:

Nesten en halv MILLION visninger

Nesten 9000 likes

Over 1000 kommentarer

Hundrevis av DMs, smser og e-poster

650 nye følgere

Og det bare fortsetter å leve.

Jeg skrev:

"Sannheten er: Jeg er ingens beste venn.

Ikke fordi jeg ikke vil.
Ikke fordi folk ikke liker meg.
Ikke fordi de få vennene jeg har er hensynsløse og kjipe folk. De er det totalt motsatte. De er varme, fine og rause folk.

Men jeg er ikke med i den innerste kretsen til noen av dem. Jeg blir veldig sjelden invitert når de samles med sine.

Noen har sin gjeng fra før de ble kjent med meg.
Noen har funnet sine egne, små klikker.
I tillegg utstråler jeg nok ofte en slags «her går alt greit»-energi, som gjør at det er lett å ta for gitt at jeg holder på med mitt."

Videre skrev jeg at det ikke er noen andre skyld at jeg ikke er noens bete venn. At jeg kommer fra en oppvekst der jeg ikke følte at noen hadde ryggen min eller kjente meg, så min beskyttelse har vært å vise verden at jeg klarer meg selv.

Men at det er sårt likevel. At jeg lengter etter min flokk likevel.

De av dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har skrevet om ensomheten min mange ganger før. Jeg skriver om den i låtene mine, snakker om den i foredragene mine og her på Instagram. Alvins sang handler om å lengte etter en flokk, et sted å høre hjemme, ensomheten går som en rød tråd gjennom sangene mine.

Ensomheten min begynte for lenge siden, som barn.

Den voksne ensomme er også det ensomme indre barnet som måtte holde alle følelsene sine for seg selv. Som ikke vil lage dårlig stemning, som synes det er tryggere å people please, tryggere å være «sterk og selvstendig».

Julesorgen min fant veien inn i manges hjerter, den fant veien til KK.no. Det har vært overveldende.

Jeg har måttet tåle at folk speiler sitt eget liv i mitt og ikke leser alt jeg skriver. Mange tror jeg ikke har noen venner. Mange synes synd på meg. Mange vil redde meg. Det var ikke intensjonen, men jeg har kjent at jeg tåler at andre tar feil. Før ville jeg hatt et sterkt behov for å forklare, kontrollere, avkrefte.

Det har jeg ikke nå.

Men det har også vært helt fantastisk å kjenne på så mye varme.

Og så trist å se at mange har faktisk ingen.

Jeg har virkelig fått se at ensomhet er et samfunnsproblem. Jeg tror det handler om den ensomheten som bor i oss fra vi var barn.

Jeg har vært stolt og livredd samtidig.

Alle som kjenner meg skal se det. 

Det indre barnet mitt vil løpe å gjemme seg, det vil ikke lage dårlig stemning og trøbbel. Det er ubehagelig.

Men - det er når vi gjør det som føles riktig, selv om vi er redde, at vi vokser. Det er det jeg lærer bort i mentorprogrammet mitt. Jeg går foran som et eksempel. I mellomtida kan du lese KK-intervjuet. Du finner det HER.