SPEILET: “Jeg sliter fordi jeg har mistet mye av selvfølelsen min etter at foreldrene til samboeren min har dratt meg ned i gjørma...”

“Jeg sliter fordi jeg har mistet mye av selvfølelsen min etter at foreldrene til samboeren min har dratt meg ned i gjørma fordi de ikke tålte at samboeren min har blitt sterk og endelig turte å stå opp mot dem..

Kristine”

The Ultimate Conflict by Karen Musick

Hei, Kristine og takk for din refleksjon.

Forholdet til svigerforeldre kan være vanskelig å balansere fordi vi ikke kjenner familiemønstrene deres i kroppen gjennom et helt liv, sånn som partneren vår gjør. Noen ganger kan mønstrene føles helt feil, og til og med trigge egne sår. I tillegg så er det en familie man kanskje må forholde seg til ofte, og som er av betydning for den vi elsker. Vi er en del av familien, og samtidig ikke. Som om vi er litt på besøk.

Når svigerforeldrene, som i ditt tilfelle, viser seg å ha usunne reaksjonsmønstre og kanskje er emosjonelt umodne, kan det oppstå gnisninger, og i verste fall konflikt, noe som jo blir ekstra vanskelig.

Du skriver at de har dratt deg ned i gjørma fordi de ikke tålte at samboeren din har blitt sterk og endelig turte å stå opp mot dem. Jeg vet ikke hva “dratt deg ned i gjørma” konkret betyr, om det er å være i intern konflikt med deg, baksnakke deg innad i familien eller henge deg ut i offentlighet. Uansett høres det forferdelig tungt ut, og kanskje som en situasjon det ikke er mulig å leve i?

Jeg blir jo veldig nysgjerrig på hva samboeren din tenker om alt dette, og ut fra det lille du skriver, så leser jeg det som at hen har vært kuet av familiedynamikken og at dette med å stå opp for seg selv kanskje er helt nytt for hen?

Klarer hen å støtte deg i din opplevelse av situasjonen, eller har hen nok med sin egen frykt og sitt eget ubehag over å bryte mønsteret? Som det er helt naturlig at hen føler på. Føles det ensomt for deg i din rolle som den som har kommet inn i familien? Og hvordan lever hen med denne nye situasjonen der hen har satt en grense? Står hen godt i sine egne grenser, eller har hen det vondt - og kanskje vondere - nå som det er mer uttalt konflikt?

Er du også, kanskje litt hemmelig, irritert på samboeren din fordi hen ikke har stått opp for seg selv før? At det liksom har blitt din jobb å rydde opp i usunne mønstre? Eller er det noe dere står helt sammen om?

Og Kristine - er det egentlig din skyld at samboeren din turte å stå opp mot foreldrene? Hen har jo sin egen vilje og drivkraft? Har svigerforeldrene dine egentlig noen rett i å peke fingeren på deg? Eller har du også vært en aktiv del i prosessen? Mellom dere to naturligvis, men direkte mot dem? Det kan jo virke som om du har kommet inn som en helbredende kraft som har gitt mot til samboeren din, men at det er hen som har tatt avgjørelsen om å sette nye grenser og gjøre som hen vil. Det ser jo tydeligvis ikke svigerforeldrene dine, men kan du kjenne det inni deg og holde på den sannheten?

Nå vet ikke jeg hva samboeren din har opplevd som hen endelig tør å stå opp mot nå, men det høres jo som om det er noe hen ikke burde funnet seg i? Da er det kanskje bra at dere har turt å snu på dette, til tross for det negative utfallet med svigerforeldrene?

Alternativet ville i tilfelle vært å leve uautentisk, presse bort følelser og la grenser bli tråkka over for å bevare en slags “fred” eller fasade. Hvilket alternativ er best?

En ting er sikkert: Vi kan aldri forandre andre. De må ville det selv og få nye innsikter. Jeg tror ikke det er så ofte at folk i foreldregenerasjonen vår, som har levd et helt liv i samme mønster, gjerne veldig opptatt av fasade, plutselig skal se ting i et helt nytt lys. I alle fall ikke hvis de ikke er åpne, som dine svigerforeldre ikke virker å være. Hvis de kun ser saken fra sin side og ikke kommer dere i møte overhodet, så har du svaret der. Situasjonen blir fastlåst, og du må jobbe rundt det.

Mest sannsynlig er de redde - kamuflert som sinne, trass, kanskje gaslighting, og høyt konfliktnivå. Redde for å miste kontrollen, redde for det som er nytt og ukjent, for å miste kontakten med barnet sitt, sånn som de er vant til, uavhengig om det er sunt for hen eller ikke. Kanskje er de også redde for fasade og andres blikk? Er det noe ved situasjonen her, som gjør at de føler seg sårbare i sine kretser?

Uansett setter de sin egen frykt over samboeren din sine ønsker.

Og de klarer ikke bedre.

Det er nok bakgrunnen for deres følelser. Og kanskje føler de at dette skjedde etter at du kom inn i livet til samboeren - jeg tror ikke det er helt uvanlig, særlig hos emosjonelt umodne foreldre. Da blir du en veldig enkel og behagelig skyteskive.

Så er jo spørsmålet; kan du leve med situasjonen sånn den er nå? Det høres jo ut som en veldig emosjonelt stressende situasjon. Kanskje er det barn inni bildet? Hva veier tyngst? At de har et forhold til besteforeldrene og samtidig er vitne til konflikt, eller at relasjonen ikke er vennlig? Eller at de har foreldre som er rollemodeller og viser at de prioriterer autensitet, gode verdier og at man står opp for seg selv? Kan dere få til at barna har et forhold til besteforeldrene, selv om dere har minimum av kontakt utover det? Ofte kan rollen som besteforeldre være annerledes, som en ny start på mange måter. Eller er du redd for at de skal påvirke barna negativt? Det vet bare du. Vanskelig er det uansett.

- Kan du være mer direkte og sette grenser for hva du aksepterer og ikke - og gi beskjeden på en informerende måte?

- Kan du begrense kontakten til et minimum eller la all kontakten gå gjennom samboeren din? MÅ du være med på familiesammenkomster?

- Kan du se situasjonen i lys av at svigerforeldrene dine egentlig er redde og komme dem litt mer i møte, eller er de helt urimelige?

Og kanskje viktigst: Hva trigger dette i deg? Hvis du går i kampen for samboeren din - hvorfor? Hen er jo voksen. Men også sårbar?

Hva får oppførselen deres deg til å føle?

Avvist?

Tatt for gitt?

Ikke hørt og sett?

At du må prestere og løse alle problemer?

At du står alene om å fikse ting?

Ikke elska?

Ikke god nok?

At du ikke passer inn?

Avslørt eller latterliggjort?

Uthengt?

Hvilke av disse sårene er dine, fra før du møtte samboeren din?

Mest sannsynlig vil de forsterke følelsene dine rundt situasjonen og få deg ut av toleransevinduet ditt, der du tåler ting greit - og inn i fight/flight/freeze/fawn. Altså inn i krangel, flukt fra situasjonen, at du går i frys eller at du prøver å people please og være likandes. Kanskje en blanding av alle. Bevisstheten om dette er alltid viktig i situasjoner der vi føler oss emosjonelt pressa. Men er du konstant i denne aktiveringen, så vil nervesystemet ditt alltid stå i beredskap - og det vil få konsekvenser på sikt. Utbrenthet, depresjon, smerter i kroppen, sykdom - i verste fall.

Så er det bare du som kjenner alle detaljene i din livshistorie og vet om situasjonen du er i nå er bærekraftig, eller om du må ta noen andre grep for å leve mer i harmoni og flyt med den du er og dine verdier.

Stor klem og kjærleik,

Monica 🩷