SPEILET: Har jeg fått et tegn? “Merkelig nok, har jeg en hel “flokk” av elefantfigurer i huset. Jeg hadde faktisk gått og kjent på at jeg ville gi bort en av dem. Så det kommer en i posten til deg ”

“Hei Monica
Jeg var på “Det du trenger å høre” sammen med noen venninner fra Heksesirkel – det var jeg som spurte om elektriske apparater.
Jeg fikk med meg mye mer enn jeg hadde forventet, så tusen takk for en veldig fin og inspirerende samtale.
Det som virkelig traff meg var da du fortalte om elefanten blant veilederne dine. Jeg har også en elefant – og akkurat nå, litt merkelig nok, har jeg fått inn en hel liten “flokk” av elefantfigurer i huset igjen. Jeg hadde faktisk gått og kjent på at jeg ville gi bort en av dem. Så det kommer en liten elefant i posten til deg Harmonica.

Det slo meg også der og da at det kanskje er noe med oss som har hatt det krevende tidlig i livet – at vi noen ganger får kontakt med hjelpere som oppleves mer arketypiske, nesten som gudeformer. F.eks. Ganesha, elefantguden – som både er knyttet til begynnelse, barn og det å rydde vei… og faktisk også til business.
Det kjentes meningsfullt.

Det jeg selv er i ferd med å gi ut i verden, er et søvnsystem for barn 3-6 – et eventyrbasert coreguleringssystem som hjelper barn å gå fra energi til ro. Det oppsto faktisk gjennom arbeidet med mitt eget indre barn og arketyper.
Så vi er jo i samme landskap, men fra forskjellig vinkel.

Takk for det. Ta godt vare.
Og takk for at du bidrar til å åpne slike rom.
Fred frihet og lykke
Cathrine Brandt.”

Kjære Cathrine!

Takk for at du fant veien til samtaleseren min, og til sesongens premiere med Lilli Bendriss! I samtaleserien inviterer jeg utelukkende gjester jeg er nysgjerrig på, både de som snakker om temaer som mange kan kjenne seg igjen i, som da jeg snakket om relasjoner med Sissel Gran, om å miste noen man er glad i med Else Kåss Furuseth og om ungdom og oppvekst med Helsesista, men jeg er også nysgjerrig på spirituelle temaer, det vi ikke kan sette to streker under svaret på. I forrige runde hadde jeg besøk av både Ida Jackson og Kari Opsal, og nå startet jeg altså årets runde med Lilli Bendriss.

For meg har det vært viktig å åpne et sånt rom med åpenhet. Å ta utgangspunkt i min egen undring, min egen tvil, min egen nysgjerrighet. Jeg er ikke inni et ekkokammer, men er heller opptatt av at alle kan få møte spiritualitet på sin egen måte. For meg handler spiritualitet om å koble seg på andre mennesker, dyr og natur, om å forstå at vi kommer fra ulike utgangspunkt, men at vi dypest sett er like. Om å finne mening og retning, og aller mest om å lære å kjenne seg selv. Hvem er jeg egentlig, hvis jeg tar bort andres blikk, forventninger og historier? Er det en større kraft som binder alt sammen?

Kanskje. Før trodde jeg nei.

For hvert år som går, jo eldre jeg blir, føles det sannere og sannere at dette livet på jorda, hvordan livet blir til, hvordan geometrien speiler seg i organene våre, i naturen, i mønstrene i en snøkrystall - det må henge sammen på noe vis. Men hva vet jeg?

At det er så mye jeg ikke vet. Da jeg var yngre trodde jeg at jeg visste alt. Sånn jeg så at livet hang sammen, var fasiten.

Nå ser jeg at den bombastiske måten å se verden på handlet aller mest som frykten for avvisning. For fordømmelse. For å ikke blir godtatt av flokken. Vi leser omgivelsene våre lynkjapt, og vi vil passe inn. Vi vil ikke være den de andre sender skrå blikk, den som ikke blir invitert inn, den som er rar. Jeg ville være kul. Akseptert. En å regne med. Populær.

Det er deilig å bli eldre.

Derfor er jeg så opptatt av å ha et nysgjerrig blikk med meg opp på scenen i samtaleserien. At de som tror, de som tviler, de som utforsker og de som praktiserer er velkomne, alle sammen. Jeg prøver å holde samtalene så åpne at det føles tilgjengelig, uansett hvilket ståsted man har.

Min tilnærming til alt spirituelt er: Men tenk om det er sant? Er det noe her jeg kan lære? Hvordan kjennes det i kroppen? Trygt? Lyst? Meningsfullt?

Noen uker etter samtalen med klarsynte Kari Opsal, hadde jeg en reading med henne. Hun skulle altså koble seg på mine spirit guides, mitt spirituelle team som guider meg i livet, og jeg tenkte: Men er det mulig? Jeg har jo ikke sett noen beviser så langt i mine 46 år på at det finnes noe sånt i livet mitt?

Men, så var den neste tanken: Tenk om det er sant? Er det noe her jeg kan lære?

Og det som kom opp føltes trygt. Lyst. Meningsfullt. Sant. Og jeg lærte masse. Reflekterte. Hentet opptaket fram igjen måneder etterpå og bare: Hæ? Det der hadde jeg glemt - det er jo det som skjer nå?! Nå gir det så mening.

Og Kari fortalte at jeg hadde 3 spirit guides og en elefant i feltet i mitt. Jeg lo litt, både av nervøsitet, overveldelse og glede. Åkei? Tja, hva skal det bety? Hva betyr i feltet? Hva gjør de? Hvorfor er de der? Kan det i det hele tatt være sant? Det er sånt jeg lurer på, og det er derfor jeg har samtaleserien. Så er det opp til hver enkelt å kjenne hva som føles sant for dem.

Men i ettertid har jeg tenkt, mer og mer: Men hva om det er sant da? Hva om jeg bare kan chille og senke skuldrene og tenke: kult! Kanskje jeg til og med kan komme i kontakt med dem? Tenk om det hadde vært mulig da? Det hadde vært rått det? Folk mener jo at de kan det, kanskje kan jeg også?

Og hva om ikke? Tja, da rusler livet videre som før da. No big deal.

Men tilbake til elefantene, Cathrine.

To dager før jeg fikk brevet ditt, spurte jeg faktisk spirit teamet mitt om et tegn på at de finnes. Gi meg et tegn da, hvis jeg skal tro på dette. Jeg følte meg litt som en rar skrulle der jeg satt og snakket høyt ut i rommet til noen jeg ikke kunne se.

Og vet du hva jeg spurte om?

Hvis dere faktisk finnes på ekte og svirrer rundt her et sted som noen usynlige hjelpere, så vil jeg gjerne at dere viser meg en elefant.

Dagen etter dukket det opp et bilde av en elefant med en affirmasjon på Instagramen min, som et følgeforslag. Jeg stoppet litt opp og tenkte, men det var jo det jeg spurte om? Så tenkte jeg: jaja, men det kommer følgeforslag på alt mulig rart i feeden hele tida, og en elefant kan komme når som helst og er ikke så spesielt. Også kjøper jeg ikke helt trikset med å sende ting til seg sjøl for å få gode nyheter på rad og rekke. Livet er ikke gode nyheter på rad og rekke. Livet er alt, det gode og det dårlige, om hverandre. Det er sånn de får følgere og likes, tenkte jeg.

Men så kom brevet ditt.

“…og akkurat nå, litt merkelig nok, har jeg fått inn en hel liten “flokk” av elefantfigurer i huset igjen. Jeg hadde faktisk gått og kjent på at jeg ville gi bort en av dem. Så det kommer en liten elefant i posten til deg Harmonica.
Det slo meg også der og da at det kanskje er noe med oss som har hatt det krevende tidlig i livet – at vi noen ganger får kontakt med hjelpere som oppleves mer arketypiske, nesten som gudeformer. F.eks. Ganesha, elefantguden – som både er knyttet til begynnelse, barn og det å rydde vei… og faktisk også til business.”

La meg si det sånn, Cathrine: Det har ikke kommet noen brev inn til Speilet siden november. Jeg har glemt det litt. Ikke delt det.

En ting er at du er den første som skriver på 4 måneder. Og ikke bare skriver du at du merkelig nok at fått inn en hel flokk av elefanter i huset igjen, og at du faktisk hadde gått og kjent på at du ville gi bort en av dem - du sender en elefant til meg.

Akkurat det jeg ba om som et tegn.

I tillegg kobler du elefanten til begynnelse, barn og det å rydde vei… og faktisk også til business. Da jeg søkte opp elefanten som kraftdyr etter readingen, leste jeg om visdom, tålmodighet, lederskap og lojalitet. Det kan jeg kjenne meg sterkt igjen i. Jeg hadde ikke fått med meg at Ganesha symboliserer barndom, å rydde vei og linken til det indre barnet. Det er jo akkurat det jeg driver med i mentorprogrammet mitt! Wow.

Jeg har lyst til å gå i mitt gamle, vante mønster og si: haha, for en artig tilfeldighet.

Men hele kroppen min sier NEI. Det er for vilt. Det er en ut av verden, utrolig synkronisitet.

Så jeg har to valg.

1. Ta på skylappene og si: Nei, dette er helt normalt. Sånt skjer. Ikke noe spesielt å se her.

2. Åpne opp og tenke: Det er jo tegnet jeg ba om! Hvor fantastisk er ikke det? Det kan ikke være tilfeldig.

Hva tror du Cathrine? Har du blitt en del av en usynlig tråd som siver gjennom livet mitt? Er vi alle en del av hverandres trådnett?

Og PS: Det kan være at den elefanten kommer til noen helt andre, hvis du har sendt til adressen som hører til ENKet mitt. Jeg har ikke fått endra den til der jeg bor nå. Det velger jeg å se på som enda en artig tvist. Enten finner den veien hit, eller så ser jeg for meg at den står og venter oppå et poststativ i noens oppgang i Gamlebyen, mens folk går forbi og lurer på hvor den konvolutten hører hjemme hen. Kanskje er det noen andre som får elefanten og som trenger den, kanskje blir den et tegn for noen andre i vårt trådnett?

Nesten som en god påskekrim det her, det vekker alle sansene mine.

Takk for at du kom på samtalen.

Takk for at du skrev til Speilet.

Takk for elefanten.

Takk for tegnet.

Takk for refleksjonen.

Og masse lykke til med arbeidet du gjør!

Varm, målbundet klem

Monica